Herold

Etter at jeg stod frem i Hordaland med min historie som sykehjemslege i Voss herad, har jeg fått høre mange historier som i essens sier det samme: Påstandene om fryktkultur er ikke bare alvorlige, (som ordføreren uttalte i Hordaland 22.november) de er og høyst reelle. Det er altså, etter min oppfatning, ikke et spørsmål OM det er en fryktkultur i Voss herad men heller et spørsmål om HVORFOR, og hvor utbredt den er.

Fryktkultur defineres som en kultur hvor en frykter for represalier hvis en ytrer seg mot det som er gjeldende holdninger.

– Å ropa til døve øyre: Ingvill fortel om å kjenna seg usynleg i helsevesenet på Voss

Finnes denne kulturen «kun» hos de som jobber på gulvet? Eller også blant mellomledere? Eksisterer den også oppe i administrasjonen? I så fall, hvilke konsekvenser får det?

I alle disse seks årene etter at jeg gav opp, har jeg lurt på hvorfor heradet gikk fra å investere i meg til å ikke snakke med meg. Hvorfor har de tilsynelatende heller ikke gått i dialog med andre leger som har sagt opp?

Det gir lite mening at det var en faglig grunn. Hvis jeg og flere med meg ikke utførte jobben vår etter faglig standard er det andre måter å bli kvitt oss på enn å ikke gå i dialog (selv om ja, det er vanskelig å få sparken i kommunen.) Det gir heller ikke mening at det var økonomiske årsaker. Tallene som til nå har kommet frem om vikarbruk viser jo at det har vært kostbart å ikke imøtegå oss. Spørsmålet jeg og flere stiller oss gjenstår: Hvorfor?

Det samme spørsmålet dukker opp når jeg leser eksempler på det som synes å være et janusansikt fra helseadministrasjonen, altså en sak med to motstridende sider; En side ut mot ansatte og pårørende, og en side ut mot politikerne. Hvorfor? To motsvarende konklusjoner kan ikke være sanne samtidig. Enten så er det ikke folk på venteliste til sykehjemsplasser, eller så er det det. Enten så er det ikke noe særlig med avvik på sjukeheimen, eller så er det det, men av ulike grunner rapporteres det ikke. Hvorfor denne tilsynelatende tosidigheten?

Godt mulig folk er uenig med meg (og det er fint, da kan man få en åpen debatt om det), men jeg klarer ikke å finne noen annen konklusjon enn frykt. Frykten for å innrømme feil, frykten for å miste ansikt eller makt. Frykten for ikke å være god nok i jobben sin, frykten for å eventuelt miste jobben sin.

Frykt er en av de mest ubehagelige følelsene et menneske kan oppleve, derfor har vi sterke mekanismer for å forsvare oss mot den. Hvert enkelt menneske har sine forsvarsmekanismer og når vi opplever at vår egenverdi er truet, trer de i kraft. Forsvaret kan noen ganger vise seg som bevisste eller ubevisste hersketeknikker (hvor usynliggjøring, latterliggjøring, tilbakeholdelse av informasjon, fordømmelse uansett hva du gjør, og påføring av skyld og skam er de mest fremtredende).

Er det det som skjer? Som gjør at ansatte melder om at de ikke blir hørt? At politikere og rådmann uttaler «Det kjenner vi oss ikke igjen i» når pårørendeutvalget påpeker hvordan sykehjemmet oppleves som en oppbevaringsplass? Eller når kommunalsjefen kjapt forsikrer om at de har «jobbet i flere år» med tilstanden på kommunelegekontoret etter at de tre legene uttrykte sin fortvilelse og frustrasjon i avisa?

Hvis fryktkultur er utbredt i flere ledd av organisasjonen, hjelper det lite med alle rådmannens fine ord om hvordan ansatte kan ytre seg (se Hordaland 22.11). Premisset for å bruke de kanalene er nemlig at arbeidsplassen er preget av det motsatte av en fryktkultur, en åpenhetskultur. Der er man trygg for egen arbeidssituasjon, ledelsen er tilstedeværende, og man har en konstruktiv dialog. En slik kultur gjør at man har det bra på jobb, den er en forutsetning for trygg og god pasientbehandling, OG den gjør at rådmannens mange ytringskanaler fungerer.

Jeg tror at både rådmannen og kommuneadministrasjonen ønsker å gjøre en god jobb i å hjelpe oss til bedre kommunale helsetjenester. Men for å sitere Søren Kierkegaard så må man vite hvor «pasienten» befinner seg, og selv komme dit pasienten er, for virkelig å kunne hjelpe. Jeg håper inderlig at heradet ved å følge opp sine løfter om å lytte til de ansatte, og også nå gjennom ekstern hjelp kan få en helhetlig og sannferdig forståelse av hvor «pasienten» Voss Herad befinner seg, og omsette denne forståelsen fra fine ord til praksis.

Med mindre man gjør det, er jeg redd heradet vil fortsette med «feil medisin», med de menneskelige og økonomiske omkostningene det vil fortsette å ha.

Rådmann Kulild svarar på kritikken: – Eg tek med meg tilbakemeldingane

Fleip eller fakta?

Fastlegar syng ut: – Undrar oss over korleis dei kan la pengane renna ut over så lang tid

Ordførar Såkvitne svarar: – Påstandane om fryktkultur er alvorlege