Herold

Da Ina Vilde Løken (39) fikk beskjeden, gikk tankene rett til barna. Nå prøver hun å fylle livet med gode minner.

Oppsummering 'Kort oppsummert'

(Hamar Arbeiderblad): – Jeg husker at jeg bare satt og skrek. Og så var det masse spørsmål. Hvor lenge kan jeg leve? Lever jeg om et år? Men det kunne ingen svare på.

Hundene bjeffer foran sledene. Barn løper i snøen mellom aktivitetene.

I slalåmbakken hjelper instruktører små og store ned de første svingene.

Midt i det hele står Ina Vilde Løken med to små gutter ved siden av seg.

For henne betyr denne langhelgen på Sjusjøen mer enn bare vinteraktiviteter.

– Jeg vil bare gjøre mest mulig hyggelig med barna så lenge jeg kan, sier hun.

Livet ble snudd på hodet

For litt over ett år siden tok livet en brå vending.

Det var midt i sommerferien.

– Jeg satte meg ned i sofaen og kjente plutselig at jeg hadde vondt i brystet. Så kjente jeg en stor kul.

Kulens størrelse var over fire centimeter.

– Jeg tenkte egentlig bare at jeg skulle inn og sjekke det raskt før vi skulle på ferie.

Hun fikk time til undersøkelse i Oslo bare noen dager senere.

Beskjeden kom umiddelbart.

Brystkreft.

– Jeg ble helt i sjokk.

Kort tid etter kom neste beskjed.

Kreften hadde spredd seg.

– Da fikk jeg vite at den ikke kan helbredes. Jeg gikk helt i svart.

Det første hun tenkte på var barna.

– Jeg ville ikke dø fra dem.

Sammen med samboeren Christoffer har hun to sønner: Lukas på fem og Theodor på to.

I starten var alt mørkt.

– Det var veldig tungt.

Men etter hvert kom det også håp.

Cellegiftbehandlingen hun startet på, virket.

– Jeg var ferdig med siste cellegift i desember, og nå får jeg sprøytebehandling hver tredje uke. Den gjør at jeg er i mye bedre form.

500 mennesker på fjellet

Denne helgen var over 500 kreftrammede og pårørende samlet på Sjusjøen.

Kreftsakens vinterleker arrangeres for femte gang av Kreftforeningen og Montebellosenteret.

Arrangementet er gratis for deltakerne og fylles raskt opp hvert år.

Fra torsdag til søndag møtes familier fra hele landet på Sjusjøen Arena Natrudstilen for en helg med aktiviteter, fellesskap og avbrekk fra en krevende hverdag.

Programmet er tett.

Deltakerne kan prøve hundespannkjøring, hesteridning, alpakkatur, skikjøring, snowboard og skiskyting. Det arrangeres også trugeturer, yoga, familieleker og en rekke aktiviteter for barn.

Mellom øktene er det samlingspunkter innendørs, der familiene kan varme seg, spise og møte andre i samme situasjon.

For mange betyr helgen et pusterom fra kontroller, behandling og usikkerhet.

For Vilde og familien er det første gang de deltar.

En helg full av opplevelser

Dagene på fjellet har vært fulle av nye erfaringer.

– Vi startet med hesteridning, og så var vi på hundekjøring. Og så gikk vi på tur med alpakkaer. Det er jo mye på noen dager, sier Vilde og ler.

Barna Lukas (5) og Theodor (2) har kastet seg ut i aktivitetene.

– Jeg tror barna syntes hundeslede var morsomst. Det var litt fart, sier hun.

Lørdag sto hele familien i slalåmbakken.

– Det var instruktører der som hjalp til, og det var helt fantastisk. Bare det å klare å stå på slalåm sammen med barna betyr så mye mer nå enn før.

Sønnen på to prøvde ski for første gang.

– Å se ham stå på ski, det var et helt spesielt øyeblikk.

Sjusjøen betyr mye

At vinterlekene arrangeres nettopp på Sjusjøen, gjør opplevelsen enda sterkere for henne.

Dette er et sted hun som Oslo-jente har et nært forhold til.

– Bestefaren min bygde hytte på Rømåsen for mange år siden, så jeg har vært mye her oppe gjennom oppveksten.

Senere har hun også vært her med sin egen familie.

– Før jeg ble syk, lånte vi hytta til tanten min og var her med barna. Så Sjusjøen er et sted med veldig mange gode minner.

Derfor føltes det naturlig å melde seg på vinterlekene da hun fikk høre om dem.

– Jeg var på familiekurs på Montebellosenteret i høst, og der var det flere som fortalte om dette arrangementet.

Da bestemte hun seg.

– Da tenkte jeg at dette må vi prøve.

En helt ny hverdag

Hverdagen er likevel helt annerledes enn før.

– Det er ikke lenger jobb og vanlige planer. Det blir mye sykehusbesøk.

Hun bruker også mye tid på trening og på å ta vare på kroppen.

– Jeg prøver å gjøre det jeg kan for å være her lengst mulig.

Og små ting har fått en helt ny betydning.

– Hvis jeg klarer å hente i barnehagen, er jeg kjempefornøyd.

Snakker åpent med barna

Barna er små, men Vilde har valgt å være åpen om sykdommen.

– Jeg prøver å være ærlig, men uten å snakke om mer enn det vi vet.

Guttene vet at mamma er syk.

– De vet at jeg har kreft og at jeg må på sykehuset.

Hun har også forklart behandlingen på barnas premisser.

– Vi har lest en bok om cellegift sammen, og prøvd å forklare litt hva som skjer.

Den eldste merker selvsagt mest at ting har endret seg.

– Han har nok vært litt mer engstelig.

Lager gode minner

Det er nettopp derfor opplevelser som vinterlekene betyr så mye.

– Jeg vil at barna skal sitte igjen med gode minner.

Usikkerheten om framtiden er alltid til stede.

– Jeg vet jo ikke om jeg kan være her neste år. Eller om fem år.

Men hun prøver å ikke bruke energien på det.

– Kanskje kommer det en kur om noen år. Det vet man ikke.

Derfor prøver hun å fylle tiden med opplevelser.

– Jeg vil gjøre mest mulig hyggelig så lenge jeg er oppegående.

Fellesskapet betyr mye

På vinterlekene møter hun også mange andre i lignende situasjoner.

– Alle har sin historie. Det er sterkt å se hvor mange som lever med dette.

Samtalene betyr mye.

– Man gråter litt og ler litt. Det er veldig fint å være sammen med andre som forstår.

Hun opplever også at det gir håp.

– Jeg møter folk som har levd i flere år med dette. Da tenker jeg at det kan være meg også.

Når hun møter andre som nettopp har fått samme beskjed, har hun ett råd.

Ikke bli sittende alene.

– Vær med på ting og oppsøk fellesskap.

Kreftsakens vinterleker

Hun trekker fram tilbud som Montebellosenteret, Vardesenteret og aktivitetstilbud ved sykehusene.

– Det hjelper veldig å møte andre som lever med det samme.

Lever mer i øyeblikket

Sykdommen har forandret hvordan hun ser på livet.

– Jeg planlegger ikke så langt fram lenger.

I stedet prøver hun å leve mer her og nå.

– Jeg er mye mer takknemlig for alt.

Det kan være små ting.

– Å gå en tur hjem fra barnehagen i sola. Lage middag sammen med barna.

Og planen er at hun og Christoffer skal gifte seg.

Vilde sier hun både har akseptert situasjonen – og ikke.

– Noen ganger blir jeg bare sint på den drittsykdommen.

Det kan komme når hun trener.

– Da tenker jeg at nå skal jeg trene ekstra hardt for å vise at jeg skal slå tilbake.

Men én ting er hun sikker på:

Hun vil ikke la sykdommen ødelegge tiden hun har.

– Jeg kan ikke gjøre noe med det. Så da vil jeg heller prøve å nyte den tiden mest mulig.

Og akkurat nå betyr det å være på fjellet med familien.

– Bare det å stå i slalåmbakken sammen med barna i dag, sier hun og smiler.

– Det er egentlig helt fantastisk.