Herold

Når vi i Industri- og Næringspartiet (INP) jobber for at vi må ta kontrollen over fiskeriene tilbake, lande mye mer av fisken på kaia og sikre lokalt eierskap, er det alltids noen som vil avfeie oss. Men, helt seriøst, hva er den største ressursen for å skape et levende samfunn i Nord-Norge? Jo, fisken. Uten den, hva er det igjen totalt sett?

Det er mange som kaller det for «gamle drømmer» og nostalgi. De mener at sentralisering, gjeldsfinansiering og gigantrederier er en naturlig utvikling. Hvem mener dette i hovedsak? Jo, økonomene som ser på sine excel-ark i Oslo.

Men la oss stikke fingeren i jorda og se på den brutale økonomiske virkeligheten som skiftende Oslo-regjeringer har påført kysten de siste 30 årene. Dette handler ikke om gamle drømmer. Det handler om livsverket til levende mennesker, om generasjoners opparbeidede verdier som nå raderes ut, og om et økonomisk markedssystem som har sporet fullstendig av.

Når fiskekvotene konsentreres på stadig færre hender og store selskaper, skjer det gjennom en helt vanvittig gjeldsbelastning. Når et rederi må låne hundrevis av millioner for å kjøpe retten til å fiske i våre felleshav, synker produktivitetsgevinsten automatisk for alle andre ledd i kjeden. Hvorfor? Fordi den enorme verdiskapingen som skulle ha gått til å bygge moderne, lokale bearbeidingsanlegg, sikre helårlige industriarbeidsplasser og utvikle ny teknologi på land, i stedet fordufter i et gjelds- og rentesluk. Pengene sendes rett ut av landsdelen til storbankene i Oslo. Det som sitter igjen på kaia, er smuler.

Når disse arbeidsplassene forsvinner, stopper den lokale motoren opp. Men i dagens økonomiske virkelighet kan ikke folk i distriktene «bare flytte» slik teknokratene i Oslo tror.

For hva skjer når lokalsamfunnet bygges ned? Verdiene på husene til vanlige folk smuldrer opp. Et hus du har betalt på i et helt liv, blir plutselig verdiløst fordi skolen trues og mottaket stenger. Og her slår finansinstitusjonenes nådeløse kravverden inn med full tyngde: Du får ikke lån til en ny bolig i et pressområde basert på "gamle dager". Hvis du må selge huset ditt i distriktet for en slikk og ingenting, har du ikke sjans til å passere bankenes rigide egenkapitalkrav for å etablere deg der jobbmarkedet finnes. Sentraliseringen raner folk for både livsverk, sparepenger og fremtid.

Det er derforINP kjemper for at mye mer av pengene som tjenes, må sirkulere lokalt. Vi vil endre de økonomiske rammebetingelsene slik at mye mer av fisken landes på kaia og foredles der den fanges. Da øker vi verdien på hele kjeden umiddelbart:

• Fisken skal ikke være en handelsvare: INP vil fastslå at kvoter er en midlertidig tillatelse til fellesskapets beste. De skal tildeles aktive, registrerte fiskere gjennom et statlig forvaltningsorgan basert på bærekraft og regional bosetting. Kvoter skal ikke kunne kjøpes eller selges som en vare på et fritt marked, og utenlandsk eierskap skal begrenses kraftig.
• Strukturkvotene skal hjem: For å barbere bort gjeldsveldet har INP programfestet at strukturkvoter skal tilbakeføres til fellesskapet uten vederlag etter endt utgangstid. De skal følge samme hjemfallsrett tilbake til den kvotegruppen de ordinært tilhørte. De første kvotene skal hentes hjem allerede nå i 2026!
• Insentiver til lokal foredling: Vi vil innføre sterke insentiver for at en større andel av fangsten ilandføres i Norge så lokalt som overhodet mulig. Dette vil stimulere markedet for lokale mottak, fjerne risikoen for nedleggelser, øke den nasjonale matberedskapen og sikre at husene til folk beholder verdien sin fordi nærmiljøet forblir attraktivt.

Alle disse lokale bedriftene og trygge arbeidsfolkene betaler skatter og avgifter som sørger for at økonomien til hjemkommunen sin blir bærekraftig. Det er dissepengene som gjør at kommunene i Nord-Norge har råd til en verdig eldreomsorg for besteforeldrene vu, holde distriktsskolene åpne og sikre en livsviktig totalberedskap for Norge i en urolig verden

Det er på tide å kaste de teoretiske Excel-arkene til Oslo-politikerne på sjøen. Vi i INP vil stanse gjeldsgaloppen i kvatemarkedet, sikre lokal leveringsplikt og gi de økonomiske rammebetingelsene tilbake til de som faktisk skaper verdiene. Norske ressurser skal skape trygghet og varige verdier i husene hjemme i nord – ikke profitt på en bankkonto i utlandet!