Herold

«Hva tenker du etter videregående?» er et spørsmål vi ungdommer får høre om og om igjen. Svaret er ofte det samme. Jeg skal flytte ut. Studere, reise, oppleve. Da gjenstår det viktigste spørsmålet: Kommer vi tilbake?

Hele min oppvekst har vært preget av fellesskapet i Inderøy kommune. Jeg er heldig som har fått tatt del i et rikt kultur- og idrettsliv. Jeg er privilegert som kan gå på ungdomskafé og kjøpe en god middag til 40 kroner. Jeg har fått engasjert meg politisk, og gjennom politikken har jeg fått være med på å forme Inderøy til det bedre. Opplevelsen min har vist meg verdien av at ungdom får påvirke og skape. Det har også gitt meg lyst til å komme tilbake.

Det å flytte hjem igjen handler derimot ikke bare om lyst, men om attraktivitet. Etter at ungdomsplanen trådte i kraft, har mye i Inderøy utviklet seg i riktig retning. Ungdom har blitt mer sett og hørt, men enda ikke kjørt. En spiss setning etter min mening, men en setning som rommer mye sannhet. Er det én ting jeg ofte hører klager om, så er det kollektivtransporten i Inderøy. Det er vanskelig å komme seg til trening, jobb eller venner uten å være avhengig av bil eller skyss.

Kan man virkelig bo i Inderøy kommune uten bil? Tvilsomt. Det er ikke bare et aktuelt problem for ungdom i dag, men for framtidas Inderøy. For hva kommer til å skje når Inderøyungdommen vurderer å komme hjem igjen? Skal de velge bort hjemstedet sitt fordi det er upraktisk å bo her? Et krav om å eie noe på hjul for å komme seg rundt er alt annet enn attraktivt. Det skaper en høy terskel for å etablere seg, og det tilsier at kommunen ikke er tilrettelagt for alle.

Dette burde bekymre flere enn kun ungdommen selv. Saken handler ikke bare om transport, men om hvilken kommune Inderøy ønsker å være i framtida. Det holder ikke med at Inderøy oppleves som et bra sted å vokse opp, når det ikke er praktisk å vende tilbake til. Da blir opplevelsene minner i stedet for drivkraft.

Jeg forstår at løsninger ikke etableres over natten, men handlingskraft er etterspurt. Ønsker vi at unge skal etablere seg, må vi gjøre mer enn å bare håpe. Løsningene må komme på bordet før det blir vår tur. Hvis Inderøyungdommen skal flytte hjem igjen, burde de vel ha en måte å komme seg hit på?