Herold

Noe av det viktigste jeg har lært er å være ydmyk og ærlig overfor alt som har med naturen å gjøre. Det gjelder alt som gror der, og alt som lever i den. Ordene tilhører Erling Fosser. Nå har han gått ut av tiden, 90 år gammel.

Jeg har kjent til Erling Fosser i alle år. Jeg har lest om han, hørt om han, og sett opp til de idrettslige prestasjonene han og kompisene hans der oppe på Aspedammen sto for på 1950-60-tallet. For en del år siden kom jeg tettere på han i forbindelse med et felles prosjekt.

Ukentlig, i flere år, møttes vi. Det startet med en tur til Fosserkoia en vinterdag i 2015. I halvmørket på benken der oppe slo det meg hvor naturlig han var i omgang med naturen. På våre mange senere turer la jeg merke til det samme. Det var som han var en del av den. Ingen snarveier, ingen forsøk på å være noe annet enn den han var.

Når han syntes det var på tide med en pause, var det liksom nok med en fyrstikk, så var det fyr i bålet. Gjennom røyken så jeg alltid et ansikt i konsentrasjon. Samtidig opplevde jeg glimtet, replikken, engasjementet. Og fortellerlysten når han fortalte om sine livslange erfaringer.

Han hadde nok av natur å ta av i oppveksten på Ånerød på Idd. Det lå tidlig i kortene at hans liv og virke skulle dreie seg om skogbruk og natur. Hans unike kreativitet og virkelyst har også resultert i mange prosjekter han vil bli husket for her i lokalsamfunnet. Men jeg ble fort klar over at det var noe helt annet han sjøl så på som sin virkelige livsoppgave. I 1964 satte han både lokalt skogsarbeid og en toppidrettskarriere på vent og reiste til Uganda øst i Afrika.

Med mye praktisk erfaring og eksamen fra Skogskolen på Evenstad som bagasje, fikk han engasjement i NORAD. Det skulle resultere i et livslangt engasjement for norsk og internasjonalt bistandsarbeid. Innen skogbruk og natur og alt som hører til. Erling ble lærer i faget han hadde vokst opp med, og som han kunne så godt.

Erling Fosser død

Gjennom et helt liv fikk han venner, knyttet kontakter, dro til seg enda mer visdom og erfaringer. Han ble etter hvert et kjent navn internasjonalt. I Uganda, i Tanzania, i Etiopia. Og enda lenger bort. Han ble en etterspurt instruktør og læremester, og hadde oppdrag i Thailand, Burma den gangen men Myanmar i dag, Nepal og andre fjerne steder. I tillegg til her lokalt, og i land i Norden og Europa for øvrig. Siste oppdrag var så sent som i 2009 i Uganda. Da var han godt opp i 70-årene, og han hadde kurs i bygging av brannvakttårn i skogplantasjer.

Det var alt dette han ville snakke om når vi møttes. Det var et helt voksenliv i Afrika og andre steder, møter med mennesker som hadde behov for bistand, som levde under helt andre forhold enn det han var vant til her hjemme. Erling fikk utløp for en iboende trang til å hjelpe folk. Være til nytte.

På sine turer i skogene her hjemme følte han stillheten, sa han ofte. Han beskrev møtet med naturen i Afrika som det stikk motsatte, døgnet rundt. Han følte alle lydene fra insekter og dyr som overveldende ute i jungelen. Ofte magisk, spennende, uten å være forstyrrende. Opplevelsene tok han med seg videre, og de var mange. – Folk trur jeg juger når jeg snakker om det, men jeg har bilde av det jeg, sa han ofte. Og jeg har sett litt av hans rikelige arkiv. Bilder, gjenstander, dokumenter, alt sammen beviser på helt spesielle opplevelser. Han ble en samler midt oppi alt. Samler på unike ting, men først og fremst en samler av opplevelser og erfaringer. Og venner.

Erling var syk det siste året, men vi fortsatte med våre jevnlige møter. Gjennom vinduet på Stangeberget kunne vi sitte og se utover hele bygryta, og over til Festningen. Rundt seg hadde han fortsatt stabler med bilder, bøker, dokumenter fra et unikt liv, og når han fortalte var han like engasjert som før. Av og til kom det noen swahiliske gloser, og et lurt smil. Og vi snakket om hans opplevelser. Igjen og igjen. Nyabeya Forestry School i Uganda, som han karakteriserte som sitt andre hjem. Om årene som omreisende instruktør i Tanzania og om sagbruket på Sao Hill. Om oppbyggingen av skogskolen i Wondo Genet i Etiopia, der han i flere år hadde med seg kona Vera og barna Karine og Magne.

Han fortalte om møtene med den ugandiske despoten Idi Amin og den etiopiske statssjefen Haile Mariam Mengistu og andre selebriteter. Han snakket varmt om vanlige folk, studenter, skogsarbeidere, kolleger, alle de som han hadde truffet på sin vei, eller hatt omgang med til daglig. Erling fikk mange venner. Og han mintes sine gamle studiekamerater fra skogskolen på Evenstad tidlig på 1960-tallet, blant dem skikongen Ole Ellefsæter, som Erling en vårdag i 1962 reddet fra å drukne da han gikk gjennom den morkne Glomma-isen.

Erling Fosser

Erling mintes tilbake, og var på mange måter tilfreds. Men han hadde også drømmer om fremtiden hele veien. Ironisk nok hadde han fortsatt prosjekter i hodet som han gjerne skulle fått realisert. Han visste at det kun ville forbli drømmer, men han var nå en gang skrudd sammen slik at ingenting var over før det var over.

Fremtidshåpet levde, også for naturen og alt som gror der og alt som lever i den. For noen uker siden så han ut gjennom vinduet og uttrykte tristhet overfor resultatet av det han kalte menneskeskapte klimaendringer. Enten det var her hjemme eller på andre kontinenter i verden.

Nå er bålet brent ut. Men han mistet aldri troen på fremtiden, heller ikke når det gjaldt naturen.

«Asante kwa kila kitu»

Fred med Erling Fosser minne.