Colombia ved et avgjørende veiskille
- mai er det presidentvalg i Colombia. Vil resultatet bli økt polarisering eller reell forsoning?
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.
Valg i Colombia handler ikke bare om politisk makt, men om landets evne til å holde fast ved fred etter tiår med væpnet konflikt, dype sosiale ulikheter og vedvarende mistillit. Derfor er årets valg mer enn en demokratisk formalitet. Det er et etisk veivalg mellom økt polarisering og en reell vilje til forsoning.
Venstresidens kandidat Iván Cepeda har lenge ledet meningsmålingene over Abelardo de la Espriella fra ytre høyre, som ofte sammenlignes med Nayib Bukele i El Salvador og Javier Milei i Argentina. Nå har også den tradisjonelle høyresidens kandidat, Paloma Valencia, meldt seg på i kampen.
For Norge, som i flere tiår har støttet fredsarbeidet i Colombia, er presidentvalget også viktig.
Felles for de to høyresidekandidatene er at de har uttrykt stor skepsis til både fredsavtalen fra 2016, og den sittende presidentens mange fredsinitiativ. Mye kan skje fortsatt, men det er tydelig at dette viser at colombiansk politikk har endret seg som en konsekvens av fredsavtalen. For første gang står det kun mellom kandidater fra venstre- og høyresiden. Likevel vil sentrumsstemmene bli avgjørende.
Den som vinner valget, vil uansett stå overfor store utfordringer. Store humanitære behov, som har økt med 30 prosent siden i fjor, væpnede grupper som sprer frykt og uro, og bidrar til illegale økonomier.
I tillegg preges mange av landets regioner fortsatt av svake institusjoner, noe som bidrar til store sosiale forskjeller mellom by og land.
Samtidig har det politiske ordskiftet blitt stadig hardere, og nasjonale konflikter risikerer å blusse opp i lokalsamfunn – med alvorlige konsekvenser for sivile og lokale ledere.
I møte med dette er det avgjørende å få en president som bidrar til å styrke den offentlige etikken som setter menneskeliv og menneskeverd i sentrum. Som pave Leo uttrykte det i sitt påskebudskap: “Kristi seier er «helt og holdent ikke-voldelig» – en påminnelse om at varig fred ikke kan bygges gjennom frykt eller tvang.”
Tidligere valg har vist hvordan politiske prosesser ofte bidrar til store motsetninger i det colombianske samfunnet. Det gjelder også valgkampen som pågår nå. Retorikken hardner til, motstandere gjøres til fiender, og desinformasjon får fotfeste. Når dette skjer, svekkes både demokratiet og tilliten mellom mennesker.
Det var dette Pave Leo advarte om da han minnet om at fred ikke bare er fravær av vold, men en bevegelse som må «røre ved hjertet» og føre til forandring. Den katolske kirken har stor betydning i dette arbeidet. Med sin tilstedeværelse i hele landet, nære kontakt med lokalsamfunnene og moralske autoritet, fungerer kirken som mekler, tilrettelegger og garantist i fredsarbeidet, særlig der statens nærvær er svakt. Uavhengig av partipolitikk løfter kirken fram menneskeverdet, fellesskapet og tilgivelse som grunnlag for forsoning. I valgkampen betyr dette også å bidra til et mer ansvarlig ordskifte, og å støtte velgere i å delta fritt og informert.
Med Gustavo Petro som president i snart fire år er det gjort viktige, om enn skjøre, fremskritt gjennom dialog og forhandlinger med væpnede aktører. Disse har bidratt til å dempe konfliktnivået og åpnet rom for forsoning. Hvor varige disse fremskrittene blir, avhenger i stor grad av det politiske klimaet.
Her spiller sivilsamfunnet en avgjørende rolle. Lokale organisasjoner, sosiale bevegelser og ledere jobber kontinuerlig, ofte i det stille, for å bygge fred nedenfra - ved å skape tillit, fremme dialog og støtte lokalsamfunn i forsoningsprosesser. Selv om innsatsen er lite synlig er den helt avgjørende for at freden skal få fotfeste, og arbeidet vil fortsette uavhengig av hvem som blir landets nye president.
For Norge, som i flere tiår har støttet fredsarbeidet i Colombia, er presidentvalget også viktig. Nå som rollen som fredsaktør diskuteres her hjemme, er det viktig å minne om at varig fred sjelden skapes gjennom raske resultater alene, men gjennom langsiktig tillit og nærvær – både på grasrota og ved forhandlingsbordet. Å stå opp for dialog, demokratiske spilleregler og lokale fredsaktører er ikke bare utenrikspolitikk, men et etisk ansvar vi håper vil bli videreført.
Colombias valg kan bli et skritt mot forsoning – eller i motsatt retning. Det samme gjelder Norges valg.
Som pave Leo minner oss om: Fred velges i handling, ikke bare i ord.
Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!