- Vil at alt skal være over
Rikke (20) overlevde 148 døgn på respirator. Nå ligger hun urørlig hjemme - og ingen tar ansvar.
Stua i Oslo er pyntet med røde hjerteballonger, som til en fest. Men det er helt stille.
En seng står midt i stua. Her ligger 20 år gamle Rikke, ubevegelig.
Hun er sterkt svekket etter alvorlig anoreksi, som førte til multiorgansvikt og 148 døgn på respirator.
Men ingen tar ansvaret for at hun får rehabilitering, forteller Rikke og moren hennes, Susanne Wien Offermann.
Rikke har blitt henvist til rehabiliteringsopphold ved flere sykehus. Alle har sagt nei til det. Dagbladet har lest en rekke brev, journalnotater og medisinske vurderinger i saken.
Nå har hun ligget nesten urørlig hjemme i stua i barndomshjemmet i rundt elleve måneder. Da hun forlot sykehuset, kunne hun sitte på sengekanten, med støtte av pute og personell. Nå kan hun bare så vidt bevege fingre og tær, men kan ikke bruke dem til noe, forteller hun.
- Jeg føler meg helt alene, og at ingen bryr seg om hva som skjer med meg, sier Rikke.
Stemmen hennes er lav, mest hviskende. Men det hun sier er likevel krystallklart. Hun forteller om hvordan hver dag likner den andre:
- Jeg sover dårlig, for jeg er urolig. Når jeg våkner, er jeg fortvilet over at jeg må være med på en ny dag.
To ganger i uka kommer en fysioterapeut fra bydelen, i tre kvarter av gangen. Det er åpenbart ikke nok, ifølge Rikke.
- Jeg føler at han gjør så godt han kan med det han har. Men det er langt fra det som trengs for å skape en forandring. Kanskje gjør han noe så noen få ting ikke blir verre. Men det blir ikke bedre, sier hun.
Bydelsdirektør Ayub M. Tughra i Bydel Søndre Nordstrand ønsker ikke å kommentere enkeltsaker, men skriver at bydelen er opptatt av å yte tjenester av høy kvalitet og tar alle tilbakemeldinger på alvor.
«Levende begravd»
Hver morgen i ukedagene kommer folk fra hjemmetjenesten i bydelen for å stelle henne, forteller Rikke.
- Det synes jeg er veldig vanskelig, for jeg føler meg som en 80-åring som trenger hjelp. Jeg vil ikke trenge det. Så kommer mamma fra jobb, og så går resten av dagen. Hele dagen fram til det er kveld, prøver jeg å tenke så lite som mulig.
Trenger du hjelp?
ROS, Rådgivning om spiseforstyrrelser: Tilbyr støtte, råd og veiledning til dem som sliter med spiseforstyrrelse og deres pårørende. Kontakt gjennom chat (mandag–torsdag kl. 10–16 og 17–21, fredag kl. 10–16) eller telefon.
Spiseforstyrrelsesforeningen: Nasjonal informasjons- og støttetelefon, anonym chat og samtalegrupper. Telefon: 22 94 00 10
Mental Helse hjelpetelefon: For alle som trenger noen å snakke med. Åpen hele døgnet. Telefon: 116 123
Hun orker ikke å tenke på hva som skal skje framover. Heller ikke på de tusen andre tingene hun heller ville gjort. Studert. Drevet med idrett. Sy og strikke.
- Og bare gått i butikken, vanlige ting.
- Hva håper du på?
- Egentlig håper jeg på et rehabiliteringsopphold som varer så lenge at jeg får tilbake så mange ferdigheter som mulig. Men jeg har ikke håp om noen ting lenger. Jeg vil bare at alt skal være over.
Moren Susanne er helt klar på hva hun mener.
- Dette er som å være levende begravd, sier Susanne. Foreldrene til Rikke er skilt, og faren har flyttet til utlandet.
På stuebordet ligger et rødt fotoalbum. Bilder viser Rikke helt fra hun var liten: På håndballbanen, lekende i snøen, på tivoli.
Moren Susanne husker hvordan Rikke begynte å spise mindre, trene mer.
I januar 2022, da Rikke var 16 år, fortalte hun selv hun ikke klarte å stoppe å trene, og at hun syntes det var vanskelig å spise.
De dro til fastlegen. Etter hvert skulle Rikkes spiseforestyrrelse føre til opphold på Ullevål, akutt døgnbehandling, og sondenæring.
Rikke fikk diagnosen anoreksi, men hun ble også diagnostisert med en autismespekterforstyrrelse. Diagnosen betyr ikke at Rikke har nedsatte intellektuelle evner, men kan føre til vansker med sosialt samspill.
For moren var det som om noen brikker falt på plass.
Rikke hadde som mange jenter med autisme skjult vanskene sine – kopiert andre, tilpasset seg.
Men tegnene hadde vært der hele tida: Hun ville ikke overnatte borte, søndagskveldene var et mareritt før en ny skoleuke, og hun brukte storesøsteren som buffer i kontakt med andre.
Kombinasjonen av autismespekterlidelse og spiseforstyrrelse er ikke uvanlig. Mellom 23 og 32 prosent av dem som behandles for spiseforstyrrelse har også autisme, ifølge forskning publisert i Journal of Eating Disorders.
Til tross for spiseforstyrrelsen, klarte Rikke å gjennomføre videregående skole med gode karakterer, forteller moren. På gangen henger russekortet. Rikke kom inn på studier i Tyskland for å studere mote og designmanagement, forteller moren.
Men så snudde alt under et ferieopphold i Italia sommeren 2024. Rikke var fortsatt anorektisk og sterkt underernært, men moren sier hun hadde avklart med fastlegen at de kunne reise.
Plutselig fikk Rikke sterke smerter og ble lagt inn på sykehus.
Leveren hadde sviktet. Rikke fikk vite at hun bare hadde dager igjen å leve.
Etter to uker på sykehus i Italia, kunne hun likevel sendes med ambulansefly til Norge. Da hun kom til Ullevål på Oslo universitetssykehus fikk hun multiorgansvikt. Det er en akutt svikt i flere organer samtidig. Hun stoppet å puste, og hjertet stoppet. De klarte å redde Rikke.
Men i hele 148 døgn - rundt fem måneder - lå hun på respirator.
Etterpå var hun sterkt svekket. Et nevrologisk tilsyn i desember 2024 viste alvorlig nerveskade og skade i hjernen, begge trolig knyttet til det alvorlige sykdomsforløpet, viser journalnotatet. Overlegen vurderte at rehabiliteringspotensialet kunne være begrenset, men var tydelig på at fysioterapi og medisinsk oppfølging var viktig.
«Avmagret ung dame»
I februar 2025 henviste Oslo universitetssykehus Rikke til rehabilitering ved Sunnaas sykehus - landets ledende rehabiliteringssykehus, og sykehuset Rikke sogner til.
Hun var svak. Hun hadde knapt kraft i armer og bein, går det fram av henvisningen. Men hun snakket klart og presist, om enn med hviskende stemme. Og hun visste hva hun ville: Hun ønsket å komme direkte til Sunnaas, skrev legen ved Oslo universitetssykehus.
Da en overlege fra Sunnaas hadde tilsyn hos Rikke et par uker seinere, var inntrykket dette: «En avmagret ung dame liggende i fosterstilling», skrev hun i et brev til Ullevål.
Overlegen beskrev hvordan Rikke skalv, hadde hviskende stemme og ikke blikkontakt.
Sunnaas åpnet for at Rikke kunne få et tre ukers vurderingsopphold, mot at visse kriterier ble oppfylt.
«Avgjørende»
I midten av mars 2025 viste journalene gradvise fremskritt. Kriteriene var nå oppfylt så godt det lot seg gjøre, vurderte legene.
En ny henvisning ble sendt. De to overlegene var tydelige på hvorfor Rikke burde få rehabilitering, går det fram av henvisningen.
Pasienten er en ung kvinne «som har gjennomgått et langvarig og krevende intensivopphold. Etter en slik påkjenning er ikke videre rehabilitering bare ønskelig, men helt avgjørende for at hun skal ha en sjanse til å gjenvinne noe form for funksjon, selvstendighet og livskvalitet», står det i henvisningen fra 31. mars i fjor.
De viste til at hun hadde «kjempet seg gjennom en kritisk sykdomsperiode».
«Det er nå spesialisthelsetjenesten sitt ansvar å sikre at hun i hvert fall får et forsøk på den rehabiliteringen hun trenger for å komme seg videre, både fysisk og psykisk», skrev overlegene.
De advarte også mot konsekvensene av det motsatte: «Brudd i rehabiliteringsforløpet vil kunne føre til funksjonstap, redusert motivasjon og påføre henne ytterligere stress og usikkerhet», noe som er «veldig ødeleggende» med hennes autismediagnose.
Men Sunnaas avslo rehabiliteringsopphold i et brev 23. april 2025. Overlegen ved Sunnaas viste blant annet til tilsynet med Rikke og til den nevrologiske vurderingen fra desember. Konklusjonen var ifølge overlegen at rehabiliteringspotensialet var «svært begrenset», og at Rikke «ikke var mottakelig» for rehabilitering ved Sunnaas.
I stedet ble det tilbudt ambulant oppfølging, at fagpersoner fra Sunnaas kom dit Rikke befant seg. Overlegen skrev også at Sunnaas stilte seg «undrende» til at det ikke var planlagt noen oppfølging fra spesialisthelsetjenesten når det gjaldt Rikkes autisme og alvorlige anoreksi – og at Sunnaas ikke hadde tilstrekkelig kompetanse på behandling og rehabilitering av anoreksi.
Sunnaas sykehus skriver til Dagbladet at «Vi mener at det ut fra en helhetsvurdering var riktig å tilby pasienten et ambulant oppfølgingstilbud. I forbindelse med en klagebehandling har Statsforvalteren sett over saken og ikke funnet feil i vurderingene våre, dvs. støttet vår konklusjon», skriver fagdirektør Frank Becker, via kommunikasjonsdirektør Anita Moe Larsen. Les mer lenger ned.
Rikke har fritatt Oslo universitetssykehus fra taushetsplikten, men sykehuset ønsker ikke å kommentere saken, skriver spesialrådgiver Ivar Greiner i kommunikasjonsavdelingen.
«Uten håp»
Avslaget på døgnopphold gikk sterkt inn på Rikke. En psykiater som snakket nesten daglig med Rikke beskriver i et notat hvordan hun sitter i en lenestol og gråter.
Hun har forstått avslaget som at autismediagnosen blir brukt mot henne – noe hun fryktet allerede da hun fikk den, skriver han.
«Hun spør om hvorfor man – og hun – har investert så mye i å komme seg ut fra intensiven og å overleve, hvis det så ikke blir noe oppfølgende hjelp/rehabilitering. Hun virker nokså fortvilt, uten håp», skriver psykiateren.
Han er klar: Spiseforstyrrelsen skal ikke stå i veien for rehabilitering.
I juni i fjor ble Rikke utskrevet. Hun fikk tilbud om å komme til helsehus, et kommunalt tilbud som i stor grad brukes av eldre personer. Hun ville heller være hjemme, fordi hun ikke ville fått et reelt rehabiliteringstilbud på helsehuset, forteller moren.
Bydelen mente de ga henne forsvarlige tjenester – men var tydelige på at ansvaret ikke var deres, viser et brev til statsforvalteren. Den spesialiserte rehabiliteringen Rikke trengte, kunne ikke bydelen gi:
«Spesialisthelsetjenesten har hele tiden vurdert at pasienten har behov for spesialisert rehabilitering, men tilbyr ikke dette selv. De overlater i praksis dette ansvaret til bydelen».
Men da Susanne klaget inn avslaget fra Sunnaas til statsforvalteren, fikk hun ikke medhold, viser et brev fra november 2025.
«Ensom og fortvilet»
Nå er det gått elleve måneder siden Rikke ble flyttet hjem. Alt hun har sett siden da er stua, hagen utenfor vinduet.
Hun unngår sosiale medier, der jevnaldrende lever vanlige liv.
- Jeg prøver å unngå det, for når det skjer, føler jeg meg bare enda mer ensom og fortvilet. Det er helt uutholdelig, sier Rikke.
Fastlegen hennes henviste henne på nytt til Sunnaas i februar i år. Han skrev at Rikke hadde blitt betydelig verre siden Sunnaas vurderte henne forrige gang.
Fastlegen har også henvist Rikke til rehabilitering hos Haukeland universitetssykehus i Bergen, St. Olavs Hospital i Trondheim og Sykehuset Innlandet, men alle avslo.
Mor Susanne viser til at alle støtter seg på Sunnaas sin vurdering, som ble basert på tilsyn for ett år siden. Hun reagerer også på selve tilsynet.
Fordi Rikke har autisme, er slike situasjoner krevende for henne. Moren hadde bedt om at enten hun selv eller psykiateren som kjente Rikke, skulle være til stede, forteller hun.
Likevel kom en lege og en fysioterapeut fra Sunnaas inn på rommet til Rikke i rundt 20 minutter – alene med henne, ifølge moren. Det klarte hun ikke å håndtere, forteller Susanne.
- Når du ikke får tilrettelagt som du har bedt om, da kunne jeg sagt at det blir slik. Og det ble brukt mot henne.
Moren opplever at Rikke ikke får hjelp fordi hun har en diagnose på autisme-spekteret og spiseforstyrrelser.
- Hun får ikke hjelp fordi hun har to diagnoser, og de som kan vurdere hvilket hjelpetilbud hun burde få ikke ser ut til å ha tilstrekkelig kompetanse og innsikt i de diagnosene, sier hun.
- Gjør ikke forskjell
Fagdirektør Frank Becker ved Sunnaas skriver at sykehuset ikke gjør forskjell på pasienter med eller uten psykiske helseutfordringer, og at forventet effekt av rehabilitering vurderes individuelt.
Henvisninger blir behandlet av ansvarlig overlege ut fra en total medisinskfaglig vurdering. For å ha rett til opphold må pasienten være medisinsk avklart og stabil, og kunne nyttiggjøre seg et høyspesialisert intensivt tilbud, ifølge Becker.
Nå det gjelder tilsynet med Rikke, skriver Becker at sykehuset vurderte det som riktig at det inngikk en samtale alene med pasienten. Han legger til at samtalen kun var en begrenset del av vurderingsgrunnlaget, og at sykehuset også gjennomførte en rekke telefonsamtaler og møter med behandlingsteamet rundt henne, skriver han.
Becker skriver at ansvaret for behandling av autisme og spiseforstyrrelse ligger hos psykisk helsevern, men at Sunnaas har erfaring med å håndtere slike tilleggsdiagnoser som del av rehabiliteringen, og samarbeider med spesialister om det.
Mister håpet
Sunnaas har anbefalt kommunal rehabilitering i døgnbemannet bolig, støttet av ambulante besøk fra spesialisthelsetjenesten – både fra psykisk helsevern og fra Sunnaas, ifølge Becker. Han skriver at sykehuset har oppfattet at pasienten ikke ønsker et slikt tilbud.
Ifølge moren var tilbudet som ble formidlet via fastlegen at Sunnaas kunne komme hjem til dem og observere behandlingen Rikke allerede får av bydelens fysioterapeut. Dette ønsket ikke familien.
Susanne frykter at å si ja i praksis vil bety å akseptere at dette er det eneste tilbudet Rikke får.
- Fysioterapeuter og fastlege er helt tydelige på at man ikke kan fikse dette her hjemme i stua.
- Jeg ønsker at noen hjelper henne så langt kroppen klarer å komme seg, sånn at hun kan leve det livet hun ønsker – et selvstendig liv. Hun vil studere, jobbe og tjene egne penger. Det er et helt langt liv foran henne. Og nå ligger hun der og ikke kan bevege seg, bare bli snudd annenhver time. Det er helt forferdelig, sier Susanne.
Rikke forteller at hun har begynt å miste håpet. Hun er redd for at for hver dag som går uten hjelp, blir mulighetene for å bli frisk mindre.
- Det som gjør det enda vanskeligere, er at det er andre mennesker som har bestemt at det skal være sånn. At jeg ikke har fortjent noe bedre.