Herold

Donald Trump gir hvite fra Sør-Afrika asyl.

Men hvorfor vil de til USA?

Solen har nettopp stått opp over jordene i Mississippi, da en kraftig kar i korte shorts hopper ut av en pickup og går mot en traktor.

Deon Oliver (26) fra Sør-Afrika kunne knapt vært lenger hjemmefra, men føler seg hjemme i det amerikanske jordbruket.

– Det er bedre lønn her. Og mye tryggere her, forteller han.

Snart kan det komme flere fra hjemlandet hans: Det siste halvåret har USA kun sluppet inn 6069 flyktninger. Tre var fra Afghanistan. Alle de andre var hvite sørafrikanere.

Nylig rapporterte New York Times at president Donald Trump vurderer å doble den omstridte kvoten av sine «drømme-innvandrere».

CNN melder at antallet hvite sørafrikanske flyktninger skal økes til 17.500 i løpet av året.

Å gi hvite sørafrikanere asyl samtidig som Trump stenger for alle andre flyktninger, er kontroversielt.

Det som er mindre kjent, er at det allerede er 15.000 hvite sørafrikanere som jobber i det amerikanske jordbruket.

Deres historie sier en hel del om hvorfor denne gruppen søker seg til USA.

– Jeg skulle drive en liten farm sammen med faren min. Vi dyrket Macadamia-nøtter. Men fremtiden føltes usikker, forteller Deon.

– Da jeg hørte at man kunne få jobb i det amerikanske jordbruket, var det en sjanse jeg ikke kunne la gå fra meg.

Deon tilhører folkegruppen som kalles afrikandere, men som også er kjent som «boere» – et ord som betyr nettopp bønder.

Blant boerne i Sør-Afrika er jordbruk noe de aller fleste har et sterkt forhold til. Deon hadde gått ferdig landbrukshøyskolen allerede som 16-åring.

Muligheten til å tjene godt i dollar var hovedårsaken til at han søkte seg til USA, da han kom hit første gang for snart ti år siden.

– Jeg ville bruke utdannelsen min innen jordbruk og samtidig lære mer. Å søke jordbruksvisum til USA ga meg sjansen, forteller han.

Samtidig lå noe dypere bak: Deon fryktet at farens gård kunne bli beslaglagt av myndighetene.

Hvite jordbrukere i Sør-Afrika har fryktet at gårdene de eier skal bli tatt fra dem og refordelt blant svarte helt siden 1994, da apartheid-politikken tok slutt.

Apartheid holdt den hvite minoriteten ved makten i et raseskille der den svarte majoriteten ble grovt undertrykt.

Refordeling av jord er et politisk hett tema i Sør-Afrika, men i praksis går prosessen veldig sakte. Den sittende ANC-regjeringen har primært fulgt prinsippet om «villig kjøper, villig selger».

Trump hevder at hvite utsettes for et folkemord i Sør-Afrika og tvinges vekk fra sine eiendommer.

Den sørafrikanske presidenten Cyril Ramaphosa avviste dette da de to møttes i fjor.

Det som er sant, er at hvite farmere i Sør-Afrika ofte utsettes for voldelig kriminalitet.

Det er bilder og videoklipp fra slike hendelser som Trump viser til når han kommer med påstandene om folkemord.

Voldskriminalitet er et alvorlig problem i Sør-Afrika, vedgår myndighetene, men påpeker at faren for å bli rammet er mange ganger høyere dersom man er svart.

Like fullt, for dem som opplever et voldelig ran, skaper det en voldsom frykt.

– En gang gikk alarmen på min onkels gård, og pappa og jeg fikk varselet. Da vi kom dit, var det væpnede ranere. Jeg ble truet med skytevåpen. Når du opplever noe slikt, så tar det fra deg trygghetsfølelsen, forteller Deon.

Deon elsker fortsatt hjemlandet, forteller han, og utenfor huset hans er et stort amerikansk flagg plantet i jorden sammen med et lite sørafrikansk flagg.

Vennen Christian Krüger (24) er også i USA på jordbruksvisum.

Akkurat som Deon har han gått på landbrukshøyskole og har søkt seg til USA på grunn av høyere lønn og det han opplever som et tryggere land.

– Dere aner ikke hvor ille det er for unge, hvite sørafrikanere. Vi er under et voldsomt press. Farmere blir ranet og drept og det ene opposisjonspartiet synger «kill the boer», forteller han.

Deon og Christian mener at Sør-Afrika er et utrygt land å vokse opp i, særlig for unge hvite som ønsker å jobbe med jordbruk.

De to vennene påpeker at de ikke engang var født under apartheid, og synes det er urettferdig at de får skylden for overgrepene som skjedde da.

– Alt galt som skjer i Sør-Afrika skyldes fortsatt på apartheid, men det er over 30 år siden.

Årene med forsoning under ledelse av frigjøringshelten Nelson Mandela kom også før deres tid, påpeker de to.

– Gården jeg vokste opp på tilhører bestefaren min, og han er redd for at jorden skal tas fra ham. Det er den virkeligheten jeg har opplevd. Så jeg elsker at Trump vil gi sørafrikanere asyl her i USA, sier Christian.

– Jeg tror mange i Sør-Afrika er grundig lei av korrupsjonen og kriminaliteten. Det gjelder både svarte og hvite, fortsetter han.

Om han vil søke asyl i USA er Christian usikker på.

– Uansett hvor ille det er i Sør-Afrika, så elsker jeg landet mitt. Mississippi er fint, men jeg savner dyrelivet hjemme.

– Jeg er takknemlig for muligheten til å søke asyl her, men har ikke bestemt meg ennå. Jeg håper på en bedre fremtid for alle i Sør-Afrika.

Deon og Christian jobber i Mississippi på et såkalt H-2A visum.

Ordningen benyttes primært for sesongarbeidere fra Mexico som plukker frukt og grønnsaker under innhøstingen i det amerikanske jordbruket.

At så mange hvite sørafrikanere har kommet til USA på dette visumet har skapt konflikt, skriver magasinet The New Yorker.

I dag er det mais og soyabønner det dyrkes mest av i Mississippi-deltaet, der gården Deon jobber på ligger, men tidligere ble ordtaket «Cotton is King» brukt for å beskrive hvor viktig bomullsindustrien var her.

I tiårene som fulgte opphevelsen av det amerikanske slaveriet, jobbet afroamerikanere ofte på små gårder som var forpaktet bort.

De var såkalte «sharecroppers», som fikk beholde deler av avlingen selv og ga deler til jordeieren, som nesten alltid var hvit.

Med det som historisk bakteppe har det skapt sinne at hvite sørafrikanere tilsynelatende tar jobber fra afroamerikanske jordbruksarbeidere.

Det har nylig vært rettssaker om at hvite sørafrikanere får bedre betalt enn lokalt ansatte.

Årsaken er mangel på skolert arbeidskraft, mener Mark Looney (72), som eier gården der Deon jobber.

– I gamle dager lå det flere titalls små gårder her, med «share croppers». Men de var fraflyttet allerede da jeg overtok, sier han.

– I dag får jeg ikke tak i arbeidere. Det er veldig få som vil jobbe på en gård.

Det gjelder også hans egen sønn, som har flyttet fra Mississippi for å bli advokat.

– Jeg har hatt flere sørafrikanere her de siste årene. De er godt skolert innen jordbruk, de jobber hardt og er til å stole på, forteller Mark.

Da VG besøker gården, skal Mark anskaffe nytt irrigasjonssystem for å vanne plantene.

Mississippi-deltaets jordsmonn er særlig rikt, etter tusenvis av år med overflod fra den mektige elven som bærer samme navn som delstaten.

Men 150 år med diker og vollgraver langs Mississippis bredder har ført til at jorden ikke får den samme tilførselen lenger.

Nå skal det vannes gjennom tynne, svarte plastrør som skal ligge som et edderkoppnett utover jordene.

Den jobben skal utføres av irrigasjonseksperten Elijah Smith (62), som har lange røtter i området.

Smith forteller at hans besteforeldre jobbet som nettopp «share croppers», plukket bomull og delte avlingen med den tidligere jordeieren her.

– Det bodde hundrevis av mennesker her før. Alle levde av jordbruk, og min bestefar var en av dem.

Det er et generasjonsskifte som har åpnet for arbeiderne fra Sør-Afrika, mener han.

– De som er yngre enn meg, setter ikke pris på jordbruket. De vil ha andre jobber og flytte til byen, sier Elijah og rister på hodet.

– Jeg kjenner mange av de hvite sørafrikanerne som jobber på gårdene rundt omkring her. De er dyktige arbeidere og vennlige karer, sier han.

Gårdbruker Mark Looney forteller at det er tøffe tider for jordbruket.

Donald Trumps tollmurer mot Kina gjør det vanskelig for amerikanske bønder å selge sine varer til det kinesiske markedet.

– Vi taper store summer for tiden. Vi får subsidier fra regjeringen, men det er ikke nok til å dekke tapet, forklarer han.

Likevel støtter han Trump helhjertet, primært på grunn av strengere grensekontroll, forklarer han.

– Frihandel er en fin idé, men fungerer ikke i praksis. Før produserte jeg ris, men vi fikk ikke eksportere til Japan, fordi de hadde tollmurer. Samtidig flommet japanske biler inn på det amerikanske markedet.

For Deon ligger fremtiden nå klar: Han skal ikke søke asyl i USA.

Men det er bare fordi han ikke trenger det lenger.

– Jeg skal bli boende i USA og søke familiegjenforening. Jeg har nemlig funnet kjærligheten her.

I et hus ikke langt fra gården, venter hans amerikanske kone Amy (26) og datteren Elizabeth Lee (2) på ham når arbeidsdagen er omme.

– Jeg vil for alltid være knyttet til Sør-Afrika. Men USA er blitt landet for meg. På sikt blir jeg nok amerikaner også...