Herold

Ingen bilder, ingen meldinger, ingen minner. Tea Storhaug Jønsson (19) husker nesten ingenting av høsten 2022.

VERDAL:Hun lå på rommet sitt i dagevis, låste døren og spiste mat i smug mens familien sov. Det var anoreksi – og hun visste det ikke selv.

– Det var tøft å komme på ungdomsskolen. Jeg fant ikke helt plassen min med venner, og skolen var liksom ikke helt meg, sier Tea Storhaug Jønsson.

Livet på ungdomsskolen besto av skole, trening og søvn.

– Det var kun det det gikk i.

Tea trente hardt, spiste lite, og la ikke merke til at kroppen sakte begynte å gi etter.

– Jeg har aldri hatt det sånn med meg selv at jeg ikke synes jeg ser bra ut, eller at jeg synes jeg ser stor ut. Det var bare mye trening og lite mat. Det gikk så langt over streken, uten at jeg skjønte det selv, sier hun.

Kroppen ble sultet stille og gradvis uten at noen, ikke engang Tea selv, skjønte hva som var i ferd med å skje.

– Til slutt sa kroppen bare stopp, og jeg trodde ikke det var sant selv, sier Tea.

Mistet seg selv

Høsten 2022 la mørket seg over henne. Tea låste seg inne på rommet. Snakket ikke med foreldrene, ikke med tvillingbroren.

– Det kunne vare i flere dager. Det er veldig rart å tenke tilbake på, at jeg var sånn. Det er jo ikke meg i det hele tatt, sier hun.

Hun husker ingenting fra den perioden. Ikke ett bilde, ikke en melding. Telefonen som vanligvis er full av minner, er blank fra november 2022 til januar 2023.

I februar 2023 ble hun lagt inn på sengeposten ved Levanger sykehus.

«Trollet» tok kontroll

Det var foreldrene som ordnet legetime. Tea brydde seg ikke.

Da fastlegen tok høyde og vekt, ble bekymringen raskt tatt på alvor. Henvisningen til BUP kom fort. Etter kort tid kom diagnosen: anoreksi.

Det ironiske var at erkjennelsen ble starten på det verste. Da Tea omsider skjønte at hun måtte spise seg opp, tok sykdommen overhånd.

– Jeg tenkte: «Okay, da må jeg jo bare legge på meg da». Og det var da alt snudde og ble vanskelig. Hodet mitt bare tok kontroll, uten at jeg ville det eller var klar over det, sier hun.

Det kunne ta to timer å spise to brødskiver. Ikke fordi hun ikke ville, men fordi noe i henne sa at hun ikke skulle. Sa hun skulle kaste maten. Overtalte henne til å si til foreldrene at hun hadde spist opp, når hun ikke hadde det.

Hun og mamma Eva begynte å kalle det «trollet» – en styggen på ryggen som tok over og bestemte.

– Burde vært obligatorisk

Mamma Eva Storhaug så datteren sin forsvinne. Ingen mat, nesten ingen kontakt. Helt svart, beskriver hun det.

– I begynnelsen var jeg sånn: «Et da! Et den forbanna kaka!» Man kan bli helt låst. Jeg kjente at jeg ikke får det til, for jeg kan det jo ikke, sier Eva.

Eva tror dette er et tema som rammer mange, og at det burde vært bedre opplyst om det.

– Det burde være obligatorisk på første foreldremøte med informasjon fra helsepersonell som deltar på møtet om mat, trening og at ungdom må være snille mot hverandre og bry seg. Ungene kan lure foreldrene sine trill rundt, sier mamma Eva.

En studie fra Oslo universitetssykehus (OUS) underbygger bekymringen hennes. Studien viser at så mange som en av tre jenter har et problematisk forhold til mat, kropp og spising.

En av ti ungdommer på videregående skole en klinisk diagnostiserbar spiseforstyrrelse.

Redningen

Våren 2023, mens Tea fortsatt gikk i 10. klasse, ble hun mot sin vilje kjørt til skolen for å møte rådgiveren og søke videregående.

Kontrasten til bare ett år tidligere kunne knapt vært større.

Tea, som hadde hatt toppkarakter i gym, ble i siste halvår av 10. klasse fritatt fra gymtimene av overlegen ved sykehuset – helsen hennes tillot det ikke. Eksamen ble det heller ikke noe av. Søknaden til videregående gikk inn på særskilte vilkår.

– Vi gikk over alle linjene og alt. Jeg ville ingenting, egentlig. Jeg orket ikke å sitte inne på kontoret lenger, og sa: «Bygg! Det ser litt kult ut.»

Rådgiveren spurte om hun var sikker. Tea sa ja – og tenkte ikke mer over det der og da. Hun brydde seg ikke.

Reaksjonen hjemme over at hun hadde valgt byggfag var som ventet.

– Jeg ble helt lamslått, for det hadde jeg aldri trodd, sier Eva Storhaug.

– Hun er jo en omsorgsperson. Jeg hadde alltid trodd hun kom til å søke helse. Og så var vi livredde for helsa. Det kom ikke til å gå, tenkte jeg, sier mamma Eva.

– De tenkte at jeg ikke hadde sjanse til å klare å holde ut en dag med tungt arbeid. Og jeg skjønner dem jo. Jeg så helt forferdelig ut på den tiden. Men jeg var litt sånn: «Kan dere ikke ha troen på meg?»

Læreren som ble avgjørende

August 2023 begynte Tea på bygg og anleggsteknikk ved Verdal videregående. Hun gledet seg – noe hun ikke hadde gjort til på lenge.

Læreren Marit Dorthea Sjøbakk Rødsjø la fra første stund til rette.

Eva Storhaug beskriver det som avgjørende.

– Marit kunne ringe meg og si at «det er greit å være hjemme, bare prøv å få i henne mat». Hvis alle lærerne hadde vært sånn, tror jeg mange hadde hatt det bedre på skolen.

I november og desember 2023 begynte noe å snu. Sakte, men merkbart.

– Marit la det opp så bra for meg at jeg gledet meg til å gjøre skole. Til slutt klarte jeg å få bra karakterer i byggfagene. Shit, motivasjon! sier Tea og ler.

– Nå har jeg funnet min ting

I dag er Tea Storhaug Jønsson lærling i Veidekke, én av to kvinner i et asfaltlag på 18–20 mann. Hun begynte dagen etter siste skoledag på VG2.

– De spurte om jeg ikke ville ha litt tid til å pakke ut og komme meg inn. Jeg sa: «Nei, jeg kan begynne på mandag. Null stress.»

Tea trives i yrket og blant kollegaene – alle eldre menn.

Hun har en klar plan fremover: fullføre fagprøven, forhåpentlig fast jobb, og gradvis bygge seg oppover.

– Det er veldig godt å ha en plan. Nå har jeg liksom funnet min ting.

– Jeg har blitt en bedre versjon av meg selv

Tea vet at hun må holde rutinen. Frokost, lunsj, middag, kveldsmat – alltid.

– Nå spiser jeg mat fordi det er godt.

– Jeg har ikke noen tanker om at jeg ikke skal spise. Ikke i det hele tatt.

Hvis Tea noen gang kommer inn på sånne tanker igjen forteller hun at hun skal søke hjelp med en gang.

– Nå er alt i livet så bra. Det skal ikke bli noe mer nå.

Mor Eva Storhaug er ikke i tvil om hva hun vil si til andre foreldre som opplever det samme.

– Som forelder er ungene livet ditt, og vi må gjøre alt for dem. Å havne i en sånn situasjon er utrolig vanskelig, men man kan ikke gi opp.

– Jeg kunne ikke ha vært stoltere enn det jeg er som forelder nå, altså. Tea stråler og trives, og det er godt, sier mamma Eva.