Herold

Mødre, fedre og venner deler både gode minner og gripende fortellinger om sorg, savn og det ubegripelige ved at unge mennesker velger å forlate livet. Tomrommene etter store barn og unge voksne som ikke klarte å leve, virker overveldende meningsløse. Både hver for oss og sammen, sliter vi med å se hvordan vi skal oppdage og hjelpe de neste.

De etterlattes historier er sterke. Vi ser bilder av gode gutter og jenter som kanskje ikke vitner om verken mørke tanker eller manglende livslyst. Historiene er like ulike og unike, slik de unge var. Kanskje etterlater de flere spørsmål enn svar.

Kreft, demens og hjerte- og karsykdommer var de tre vanligste dødsårsakene i 2025. Deler vi befolkningen i aldersgrupper, blir bildet annerledes. Da utgjør ulykker og selvmord en større andel.

Nesten alle kjenner ei mor eller en far, ei søster eller en bror, som har kjent den dype smerten av å miste den kjæreste av alle til selvmord. Noen klarer ikke å snakke om det. Andre deler sine tanker i fortrolighet, og noen kjenner litt lettelse over at alt det de får snakke om av opplevd smerte, sorg og fortvilelse, kanskje kan være andre til hjelp.

Og hjelp trenger vi, ikke bare de av oss som tar del i barn og unges oppvekst, men alle som tenker at «samfunn» er fellesskap som tar vare på oss i situasjoner der vi trenger nettopp det.

I 68 kommuner er det forhøyet risiko for at psykisk syke barn og unge ikke får hjelp. Ikke fra kommunen, og heller ikke fra spesialisthelsetjenesten. Riksrevisjonen kaller det for «kritikkverdig». Særlig alarmerende er tallene for det som kalles rask helsehjelp til ungdom.

Barneombudet kaller dette for «veldig alvorlige funn», og mener det er tilfeldig hva slags hjelp barn får i de enkelte kommunene. Det mangler psykologer, det mangler helsesykepleiere, og mange ramler mellom de to stolene «kommunehelsetjenesten» og «spesialisthelsetjenesten».

Dette er politikken i dette bildet. Dette er dommen over det vi i fellesskap har klart å rigge av hjelpeapparat. Dette er den ultrakorte versjonen av at vi ikke er i stand til å ta oss av barn og unge som enten ber om hjelp, eller som er sett, og som har noen som ber om hjelp på deres vegne. Riksrevisjonens rapport kan ikke leses på annen måte enn at vi som fellesskap har sviktet.

Men noen avslutter livet uten å be om noe som helst. Noen bærer ei bør for tung uten at vi ser det, og på måter som gjør at heller ikke de nærmeste helt forstår hvor både vanskelig og skjørt det unge livet kan være.

Riksrevisjonen banker ikke på døra verken hos oss eller andre ikke-institusjonaliserte deler av unges oppvekstmiljø. Og vi trår fundamentalt feil dersom vi tror at et styrket offentlig helsevesen er det eneste vi kan stille opp med. For dette handler også om deg og meg, om hva vi ser og ikke ser, og om hva vi gjør og ikke gjør.

Samtidig som vi deler vår vellykkethet og våre seire, privatiserer vi det vanskelige, sorgen og smerten. Når vi ser, er vi utrygge på hvordan vi skal forholde oss. I usikkerhet er det enklere å vende blikket en annen veg enn å spørre hvordan livet er. I det store spennet mellom det personlige og private og et offentlig hjelpeapparat, er det et enormt rom som bare kan fylles av folk som viser at de ser, er der og bryr seg. Som vet at vi er født med to skuldre og mobiliseringsevne fordi vi i noen sammenhenger må bære litt også for andre.

Vi vet litt, men ikke nok om årsaker til at unge tar sitt liv. Vi vet at det finnes ikke ett svar på alt det vi har av spørsmål. Det kan være sikre på, er at det finnes ikke bedre måter å hedre verken sorgtunge familier eller minnet om de som forlot oss på, enn ved å vise at vi både ser og bryr oss på måter som kanskje kan bidra til å redde den neste.