Herold

Det er vanskelig å forstå at staten skal «låne» ut 2,2 milliarder kroner til KI-senteret i Kvandal i Narvik kommune, og dette etter at regjeringen i det siste selv har inntatt en mer restriktiv holdning til kraftkrevende datasentre i nord (pressemelding 6. mai 2026).

Mange kommuner sliter med økonomien, folk sliter med dyrtid, og øvrig næringsliv risikerer avslag på strøm. Likevel besluttes det å satse milliarder på et prosjekt som kommer til å gjøre situasjonen verre for mange. Når datasenteret kobles på et allerede presset strømnett, kommer det til å gå utover både innbyggere og lokal industri med høyere strømpriser, dyrere nettutbygging og enda større kamp om kraftressursene i Nord-Norge.

Man må spørre seg om hva staten egentlig holder på med, og hvem som skal prioriteres når strømmen skal fordeles? Lokale arbeidsplasser, folk flest og eksisterende næringsliv, eller internasjonale teknologiprosjekter med ekstreme strømforbruk?

Statens satsing kan også vise seg å bli svært lukrativ for eierne av datasenteret, for når staten går inn med lån eller økonomisk bistand til KI-senteret, reduseres risikoen betydelig for disse. Private investorer får tilgang til billigere kapital, økt trygghet og en sterkere legitimitet rundt prosjektet, samtidig som deler av den økonomiske risikoen flyttes over på fellesskapet. Dersom prosjektet lykkes, kan de private eierne sitte igjen med store gevinster gjennom økt selskapsverdi og framtidig avkastning, mens skattebetalerne i større grad står igjen med risikoen dersom prosjektet mislykkes (ref. Røkkes oppkjøp av trålere, kvoter og landanlegg i Finnmark).

Med alle de historiene vi allerede har erfart om statens involvering i prosjekter som dette, om tap, spekulasjoner, profitt og utnyttelse, er det grunn til å tro at også dette prosjektet neppe kommer til å tjene til samfunnets beste.

Debatten om etableringen av KI-senteret i Kvanndal har helt siden prosjektet ble lansert i juli i fjor vært unyansert. I stedet for en bred og ærlig debatt om konsekvensene for kraftsituasjonen, naturen og framtidig næringsutvikling i regionen, har vi i stor grad fått presentert prosjektet som noe vi bare skal applaudere. Særlig fra kraftbransjen har budskapet vært ensidig positivt, mens kritiske spørsmål nærmest har blitt framstilt som bakstreverske eller næringsfiendtlige.

Samtidig har regionale myndigheter vært altfor lite spørrende til hvilke konsekvenser et slikt gigantprosjekt faktisk kan få på sikt. Når et prosjekt kan påvirke både strømtilgang, nettutbygging, naturinngrep og framtidige etableringer i hele landsdelen, burde det være en selvfølge med langt større åpenhet, kritiske spørsmål og offentlig debatt før milliardbeslutningene tas. Dette mener jeg vi bør ta lærdom av neste gang tek-gigantene banker på døra.

Jeg forstår at KI blir stadig viktigere i samfunnet vårt. Vi bruker alle digitale tjenester hver eneste dag, enten det er skylagring, videomøter eller strømmetjenester, og mange mener det er naturlig at også Norge må bidra til å bygge framtidens digitale infrastruktur. Samtidig betyr ikke dette at det er Nord-Norge som automatisk må ta belastningen når kraftkrevende industri skal etableres.

Datasentre krever enorme mengder strøm, opptar store arealer og gir ofte færre arbeidsplasser enn andre typer industri. De bør derfor plasseres nær de største befolknings- og forbruksområdene i Sør-Norge, der arealkonfliktene er mindre og infrastrukturen størst. Nord-Norge skal ikke bare være et råvarelager for resten av landet, vi må sikre vår kraft og vår natur til utvikling av våre samfunn.