Herold

Vi risikerer at enhver utbygging av kraft vil gå til å erstatte menneskelig arbeidskraft, øke profitten til KI-selskapene i USA, og bygge ned velferdsstaten.

Utbygging av kraft og linjenett har store konsekvenser og skaper store kontroverser lokalt og nasjonalt. Det er nærmest like mange meninger om vindmøller på land, havvind, kjernekraftverk, utbygging av vernede vassdrag, småkraftutbygging, osv. som det finnes stemmeberettigede i Norge. Disse diskusjonene har nå fått en ny dimensjon ved at stadig flere utbyggere av datasentre har stilt seg i kraftkø. Dette reiser nemlig spørsmålet om hva vi bør bruke kraften til. Er det for eksempel verdt å bygge vindkraftverk i uberørt natur for å befordre utviklingen av kunstig intelligens (KI)?

Den tradisjonelle begrunnelsenfor nye kraftutbygginger har vært at vi trenger mer kraft til nye industrietableringer for å sikre økonomisk vekst. I en lengre periode har argumentet også vært at vi trenger elektrisk kraft til det grønne skiftet. Endelig uttalte energiministeren nylig at nasjonale sikkerhetsinteresser skal ha prioritet når det gjelder kapasitet i strømnettet.

La oss sepå diskusjonen om framtidig behov for kraft ved å ta utgangspunkt i følgende tall:

I dag produserer Norge 150 TWH (normalår). I 2022 beregnet Statkraft at Norges kraftoverskudd ville bli spist opp innen 2027. NVE anslo i 2023 (moderat alternativ) at Norge vil ha et netto kraftunderskudd på 26 TWH i 2040 hvis vi ikke bygger ut mer kraft.

Med utgangspunkt i disse tallene kan vi så se på situasjonen i Nord-Norge. Her har Statnett helt nylig satt et tak på 5 MW for prosjekter som blir vurdert i kapasitetskøen nord for Svartisen. Grunnen til dette er at staten allerede har reservert 230 MW (2.1 TWH) til Europas største KI-datasenter ved Narvik (Aker Nscale og OpenAI) og 350 MW (3,1 TWH) til elektrifisering av Melkøya. Datasenteret ved Narvik bygges i dag ut for en reell kapasitet på 500 MW (4.4 TWH), med en ønsket kapasitetsutvidelse på 900 MW. Til sammenligning produserer de fem vindmølleparkene på Fosenhalvøya 2,6 TWH. Fullt utbygd tilsvarer behovet til dette KI-datasenteret alene altså mer enn tre ganger Fosen-utbyggingen. Så da er det jo bare å begynne å regne: allerede i dag utgjør datasentre den overlegent største andelen av prosjekter som ligger i (kapasitets)kø hos Statkraft - ca. 50%, noe som tilsvarer ca. 35% av dagens totale strømproduksjon.

Hva er det staten egentlig holder på med?

Statnett tildeler i dag kraft til ulike prosjekter basert på historie (når søkte du) og hvorvidt prosjektet er modent eller ikke. Problemet er at tildeling og beregning av framtidig forbruk bygger på etterspørsel. Men etterspørslene synes for alle praktiske formål å være umettelig, særlig også fordi de nordiske landene med vårt kalde klima, stabile demokratier og rene kraft pekt ut som det gunstigste området for å plassere datasentre. Hvis selskapene som bygger ut disse sentrene bare legger seg i kø, vil de over tid komme først i køen. NVE kunne derfor like godt ha konkludert med at Norges kraftunderskudd vil være på 1000 TWh i 2040!

Vi må huskepå at beregnet kraftbehov i fremtiden er et helt utslagsgivende argument i kraftdebatten. Et godt eksempel er konsernsjefen for Troms Kraft sitt innlegg i Nordlys nylig. Er man skeptisk til en bestemt kraftutbygging, eller kraftutbygging generelt, må man alltid svare for hvordan fremtidig kraftbehov skal sikres. Med dagens tildelingsordning vil imidlertid ethvert tall være tatt helt ut av lufta.

Tiden er inne for å si ja til utredning av vindkraft

De som kjennerKI-debatten vil vite at investeringene i KI er formidable og at selskapene ikke er i nærheten av å skape overskudd. En av de viktigste begrensningene ligger i energitilgang. Uten tilstrekkelig (billig) energi innen relativt kort tid vil verdien av aksjene falle dramatisk. Investeringene i datasentre er derfor globalt sett allerede på nivå med investeringene i olje- og gassektoren.

De som kjennerKI-debatten vil også vite at potensialet som tilskrives KI er nært sagt uendelig. Hvisdenne teknologien innfrir selskapenes løfter, vil den kunne erstatte det aller meste av dagens arbeidskraft. Hvis et søk (promp) på ChatGPT koster 10-100 ganger mer energi enn et vanlig søk på Google, er det bare å forestille seg hvor mye elektrisk kraft KI-agenter som skal utføre komplekse operasjoner vil bruke, og multiplisere dette med de arbeidstimene som skal erstattes. Du vil uansett få formidable tall, tross antagelsen om effektivisering av prosessorkapasitet (GPUer). KI-selskapene selger en fremtid til investorene som krever med en energitilgang som, i tillegg til å forsyne dagens menneskelige behov, også skal forsyne alle KI-operasjonene som skal erstatte vår arbeidskraft.

Hvis disse betraktningeneer noenlunde korrekte, vil behovet for kraftutbygging i fremtiden være tilnærmet uendelig, særlig med tanke på at de nordiske landene er utpekt som kalde (!) hot-spots.

Scenariet vi ståroverfor, hvis teknologien innfrir og tek-selskapene lykkes med sin forretningside, er lettere absurd. Kraften som produseres skal altså brukes til å erstatte menneskelig arbeidskraft. Vi tror kanskje at dette vil være effektivt og tilnærmet gratis sammenlignet med lønnskostnadene disse KI agentene erstatter. Men hvis KI-bransjen skal tjene penger, må prisen på KI-tjenester økes til et helt annet nivå. Prisen man betaler i dag ligner ingen lunde på prisen vi vil måtte betale i framtiden.

I dag betalerarbeidsgiver lønn til de ansatte. I framtiden vil man muligens måtte betale noe tilsvarende for en KI-lisens. Hvis KI-teknologien innfrir, vil et sykehus ha langt lavere lønnskostnader enn lisens-kostander. I tillegg kommer vi til å bli fullstendig avhengige av den globale tek-industrien. Å forhandle med arbeidstakere på et sykehus i Norge er radikalt annerledes enn å forhandle med tek-oligarker på andre siden av Atlanteren.

Muligens vileffektiviteten isolert sett øke, men bare relativt. Hvis man kan få gjort mer vil man også gjøre mer, og (energi)vinninga går opp i spinninga (jf. Hartwick’s rule). I dag betaler arbeidstakere skatt som bidrar til å opprettholde velferdsstaten. Hvis man skal skattlegge de amerikanske og - i fremtiden - kinesiske KI-selskapene tilsvarende, vil de bare øke prisen på lisensene. De landene som kan tilby lavest skatt vil derfor vinne frem i den globale konkurransen.

Det er i tillegggod grunn til å forvente at offentlige institusjoner som sykehus og utdanning kommer til å bli privatisert når brorparten av operasjonene uansett gjøres av kunstig intelligens. Veien ligger åpen for store globale aktører som vil gjøre alt for å unngå skattlegging og andre begrensninger.

Når vi tardisse premissene i betraktning, er det rimelig å anta følgende: Når Statnett ikke diskriminerer på mottakersiden, vil det meste av kraftutbyggingen over tid kanaliseres til utbygging av datasentre. Vi risikerer at enhver utbygging av kraft vil gå til å erstatte menneskelig arbeidskraft, øke profitten til KI-selskapene i USA, og bygge ned velferdsstaten. Kraften kommer ikke til å bidra til å erstatte klimagassutslipp. Snarere tvert imot. Argumentet om at vi trenger mer kraftutbygging for å gjennomføre det grønne skiftet er dødt. Her må vi også huske på at selv om Norge skulle gå bort fra denne måten å tildele kraft på, så vil vi være i samme situasjon dersom landene vi deler nett med satser på utbygging av datasentre (slik for eks. Sverige gjør)

Regjeringen medstortingsflertallet i ryggen presser i dag på for en vindmølle-renessanse på land, og flere partier har tatt til orde for å bygge ut våre vernede vassdrag. Det skal også investeres store summer i utbygging av havvind. Et mulig Stortingsflertall ønsker dessuten å bygge ut kjernekraft i Norge. Dette er ikke irrasjonelt sett på bakgrunn av den tradisjonelle kraftdebatten. Spørsmålet nå er et annet: Hvem vil ha vindmøller eller kjernekraftverk som nærmeste nabo for at tech-bros på den andre siden av Atlanteren skal få ta fra deg jobben og velferdsstaten, samt øke strømprisen, klimautslippene og naturtapet for å berike seg selv mens de gjør det?