Herold

Jeg har mine begrensninger. Jeg kan litt om mye, men det er forsvinnende få ting jeg kan så mye om at jeg er komfortabel med å gi bastante råd. Om ikke mine pedagogiske evner alltid strekker til, håper jeg i det minste at jeg snakker et forståelig språk.

Det jeg er mest komfortabel med, er det jeg jobber med til daglig. Der har jeg nok trygghet til å kunne si det mest befriende som finnes: «Det vet jeg ikke, men jeg kan finne det ut.» For jeg har et nettverk. Det har vi alle. Det viktigste nettverket mitt er den innerste kretsen. De som kjenner mine svakheter og har baller nok til å si fra når nok er nok. Av og til hører jeg på dem, av og til ikke. Som regel viser det seg at jeg burde ha hørt. Jeg tar nemlig feil, og da må jeg innrømme det.

Trøsten er at feil er dynamisk. Det er her kjernen i dagens opphetede samfunnsdebatter ligger. Bak steile argumenter og økende polarisering finner vi to grupper. De som faktisk tør å ta feil, og de som for alt i verden ikke ønsker å ta feil. Begge fløyer graver seg ned i skyttergravene fordi det har blitt forbundet med svakhet å skifte mening.

I iveren etter å vinne diskusjonene, virker det som om vi har glemt noen helt grunnleggende kjøreregler for å leve sammen. For meg handler det om syv enkle prinsipper

• Det er ikke en menneskerett å ha rett.
• Det er ikke en menneskerett å definere andre.
• Det er ikke en menneskerett å ha egne fakta.
• Men det er en menneskerett å bli hørt.
• Det er en menneskerett å ha en identitet.
• Det er en menneskerett å ha en plass.
• Og det er en menneskerett å ha en verdi.

Nederlaget i debattene våre skjer når vi forveksler disse punktene. Ta ordet «integrering». Per definisjon er det en toveisprosess. Uttrykket brukes av alle, uansett politisk farge. Så da er vi vel enige? Eller? Likevel oppfører vi oss ofte som om veien bare går i én retning. Vi krever at andre skal endre seg, uten at vi selv vil gi en millimeter.

Jeg håper jeg tar feil, men jeg frykter at debatten frem mot lokalvalget i 2027 vil bære preg av akkurat dette. Jeg er redd for en valgkamp som handler mest om gårsdagen; om hvem som gjorde hva, hvem som tok feil og hvem som brukte feil metoder.

Når politikere graver seg ned for å forsvare gamle posisjoner, lammes evnen til å tenke nytt. Hvis lokalvalget bare blir en omkamp om fortiden, svikter vi de oppgavene som ligger foran oss i lokalsamfunnet.

Skal vi løse utfordringene våre, må både velgere og politikere tørre å møte hverandre med en annen innstilling. En erkjennelse av egne begrensninger, en vilje til å lytte og rausheten til å innrømme at man av og til trår feil.

Vi trenger ikke politikere som har monopol på sannheten. Vi trenger folk som er trygge nok til å utøve ydmykhet som en superkraft. Politikere som tør å si: «Dette vet vi ikke nok om ennå, men vi skal lytte, og vi skal finne det ut sammen.»

Først da kan vi begynne å bygge fremtiden, i stedet for å krangle om fortiden.

Takk for oppmerksomheten.