Verktøyene til Vestre høres ut som noe nytt. Det er det ikke
Helseministeren snakker om penger. 15 milliarder per prosentpoeng sykefravær. Men hva koster det å presse et menneske tilbake i arbeid før det er klart?
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.
Helseminister Jan Christian Vestre lover nye verktøy som skal hjelpe fastlegene med å redusere sykefraværet. Diagnosespesifikk normering. Tydeligere krav til begrunnelse dersom sykmeldingen ikke graderes. Brev til alle landets fastleger før sommeren.
Det høres ut som noe nytt. Det er det ikke.
Allerede i 2016 innførte Helsedirektoratet diagnosespesifikke anbefalinger gjennom Sykmelderveilederen – et omfattende beslutningsstøtteverktøy med råd for over 120 diagnoser om sykmeldingslengde, gradert sykmelding, tilrettelegging og tilbakeføring til arbeid.
Det er ikke de mest synlige lidelsene som taper når systemet strammer inn. Det er de lavmælte. De sammensatte. De psykisk syke.
For psykiske lidelser står det allerede eksplisitt at langvarig full sykmelding bør unngås, at gradert sykmelding ofte er å foretrekke, og at tilrettelegging på arbeidsplassen bør vurderes tidlig.
Vi har allerede aktivitetskravet ved åtte uker. Vi har dialogmøter. Vi har NAV-oppfølging. Vi har allerede krav om medisinsk begrunnelse når aktivitet ikke anses mulig. Vi gjør disse vurderingene hver eneste dag.
Så hva er egentlig nytt?
Det nye er ikke verktøyene.
Det nye er trykket.
Når en helseminister samtidig sender brev til alle landets fastleger, varsler økonomiske incentiver, lover normering og antyder lovendringer, er det ikke først og fremst et nytt faglig system som innføres.
Det er et politisk signal. En forskyvning av terskel.
Og signaler i et helsesystem oppfører seg på en bestemt måte: De søker nedover.
Den ressurssterke pasienten klarer seg fortsatt ofte godt. Hun argumenterer tydelig, kjenner rettighetene sine, har kanskje en arbeidsgiver som tilrettelegger og et nettverk som hjelper henne gjennom systemet.
Men hva med pasienten som ikke klarer å forklare hvorfor arbeid akkurat nå ikke går?
Hun som kommer med depresjon, dyp utmattelse eller alvorlig stressbelastning uten objektive funn å vise frem. Han som ikke får frem på femten minutter hvorfor det er umulig akkurat nå. Den som skammer seg over å være borte fra jobb og likevel ikke klarer å komme tilbake.
Vi som har stått på fastlegekontoret og på psykiatrikontoret gjennom mange år, kjenner mønsteret. Det er ikke de mest synlige lidelsene som taper når systemet strammer inn.
Det er de lavmælte. De sammensatte. De psykisk syke.
Tidsskrift for Den norske legeforening publiserte nylig en kronikk om forskjellsbehandling av pasienter med depresjon. Den peker på noe mange klinikere ser hver uke: at psykisk sykdom ofte vurderes mindre rettferdig og gis mindre rom enn somatisk sykdom.
Når politisk press legges på fastlegekontoret, forskyves terskelen ikke i de åpenbare sakene, men i de tvilsomme. Og i de tvilsomme er det ofte de samme menneskene som taper igjen.
Det er dette som er det egentlige nye i forslaget. Ikke at fastlegen får et nytt verktøy, men at fastlegen får et nytt press. Og presset finner alltid samme adresse.
Vestre snakker om regnestykker. 15 milliarder per prosentpoeng sykefravær. Det er en reell utfordring.
Men det finnes andre regnestykker også.
- Hva koster det å presse et menneske tilbake i arbeid før det er klart?
- Hva koster tilbakefall som forlenger forløpet med år?
- Hva koster mistilliten som bygges når den syke opplever å bli vurdert som et problem som skal reduseres, fremfor et menneske som skal hjelpes?
Presidenten i Legeforeningen og mange fastleger har lenge etterlyst noe annet enn flere skjemaer og strengere begrunnelser: bedre samarbeid med arbeidsplassen, tettere involvering av bedriftshelsetjenesten og reell tilrettelegging.
Fastlegene trenger ikke enda en påminnelse om å vurdere gradert sykmelding. Det gjør vi allerede, hver eneste dag.
En registerstudie publisert i Tidsskriftet i fjor viste at pasienter som ble fulgt opp regelmessig av fastlegen i tolv uker etter sykmelding for depresjon, hadde lavest risiko for nytt sykefravær de neste to årene. Det er ikke kortere kontakt og strengere normering som virker. Det er tid, tilstedeværelse og kontinuitet.
Det vi trenger, er arbeidsplasser som faktisk kan ta imot mennesker med redusert funksjon – og et system som forstår forskjellen mellom kontroll og behandling.
For hvis politikken først og fremst handler om å øke trykket i konsultasjonen, vil konsekvensene ikke ramme de sterkeste pasientene. De vil ramme dem som allerede strever mest med å bli hørt.
Amir David Arden er Universitetslektor ved Det medisinske fakultetet og medlem i Fagruppen for relasjonens betydnng for helsen, NFA/Legeforeningen. Han er også spaltist.
Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!