Herold

Vi rasjonaliserer kanskje bort spørsmålet. Eller var muligheten der for at livet kunne bli snudd på hodet en grå tirsdag i februar?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Hvilke kriser er vi klare for i dag, kjære? Krig, sult og naturkatastrofer? Terror, stagflasjon og restskatt? Bensinsjokk og full stans på Follobanen? Er beredskapshygiene siste skrik på markedet, og hvor mange beredsskapspakker ønsker du deg til jul, gitt utviklingen i 2026?

Nylig våknet store deler av Østlandet opp til et jordskjelv målt til 3,6 på Richters skala, det største i området siden 2011. Mange satte også morgenkaffen i halsen da flyalarmen gikk av ved en feil en tirsdag i februar.

Vår moderne livsstil innebærer at hendelser man før kanskje anså som trivielle, setter det sympatiske nervesystemet vårt i kok. Nyhetsbildet er så klart en forsterkende stressfaktor. Feilen med varslingsanlegget – som jo burde lyde en og annen onsdag nøyaktig på slaget tolv – gjorde flere oppriktig brydd: Hva hadde vi gjort om det var «på ekte»?

Om krisen virkelig inntreffer, ville jeg nok stå der sammen med resten, ropende etter svar fra enhver tilgjengelig myndighet.

Selv rasjonaliserer vi kanskje bort spørsmålet, mens kroppene våre tar høyde for at det jo kunne ha vært russernes overraskelsesmarkering av fire år med fastlåst skyttergravskrig i Ukraina: Var muligheten der for at livet kunne bli snudd på hodet en grå tirsdag i februar, eller bare skli ut i fjorden en godværsdag i april? Hvem skulle da hentet i barnehagen, og har barnehagen engang et godkjent tilfluktsrom? Skader det å ta bare litt jod etter fylte 40?

Alle har blitt ufrivillige eksperter på egne liv, og utøvelsen av denne ekspertisen er i dag altoverskridende: fra å finne korrekt diagnose på seg selv eller katten til å skrive av rett avdrag på skatten. Registrere egne varer på butikken, og sørge for gyldig billett på trikken. Finne en lovlig parkering, eller rett pensjonssparing under avtagende globalisering.

All verdens informasjon er oss i dag tilgjengelig, men det er vi selv som må moderere informasjonsstrømmen og vurdere all risikoen. Sjansen for å velge feil har følgelig aldri vært større, og konsekvensene av feilvalg er helst ditt eget ansvar. Nåde den som ikke har tolket ulydene i bilen riktig før neste verkstedbesøk.

Valgfriheten vi opererer under maner til mer bekymring enn uavhengighet, og dette gjør oss tilbøyelige til å velge enkle svart/hvitt-løsninger.

Siden USA og Israels angrep på Iran, og ringvirkningene av konflikten, har våre ekspertbekymringer økt ytterligere, og sammen legger de seg oppå hverandre som et vaklevorent fjell av angst-pannekaker. Vi er så ekstra sårbare for enhver krise, fordi de kommer i tillegg til en uforutsigbar hverdag. Pandemiens mantraer har brått vendt tilbake: Vi trenger mer informasjon! Hvem er det egentlig som har ansvaret her? Er det meg?

Jeg vet ikke hvor nærmeste tilfluktsrom er. Jeg vet heller ikke hvor – eller hvordan – man bør evakuere (hilsen voksen mann i det norske Totalforsvarsåret 2026). Men jeg kjenner at kroppen min skriker etter informasjon som kan vaske bort usikkerheten. Et raskt søk viser at Norge i dag har nesten 19.000 tilfluktsrom med plass til nesten 2,5 millioner mennesker. Bare 600 av tilfluktsrommene er offentlige, så det lønner seg altså å hente i barnehagen. Oslo kommunes 730.000 innbyggere har i dag tilgang til 35 offentlige tilfluktsrom og ca 3000 private. Til sammenligning har Helsinki over 5000 fullt opprustede tilfluktsrom under bakken, nok til å romme hele byens befolkning og dens besøkende. Kroppen min føler fremdeles på den skitne usikkerheten.

Om krisen virkelig inntreffer, ville jeg nok stå der sammen med resten, ropende etter svar fra enhver tilgjengelig myndighet: «Kan vi absolutt ingenting gjøre?» Kanskje trusselen vil galvanisere oss og våre institusjoner. Kanskje knebler vi da vår forræderske moralitet for sammen å skru draps-droner ved middagsbordet. Kanskje vasser vi en dag gjennom ei nordnorsk myr for å lære Ivan ei lekse om våre felles verdier?

Kanskje våkner vi en dag opp fra algoritmen vår, og innser at vi uten krisekompetanse bistår fellesskapet best ved å løse hverdagsutfordringene til de som har den nødvendige kompetansen. Avstanden mellom det å slåss mot covid fra balkongene, og mot Hitler på strendene, er dag og natt. Noen har faktisk bedre forutsetninger enn andre for å kunne vasse i myrer, eller å organisere et moderne dybdeforsvar mot droner, og da må kompetansen som hentes inn kunne avlastes ved behov.

De fire hovedprinsippene i regjeringens beredskapsplan har som overordnet mål at samfunnet skal fungere så likt som mulig normalen i en krisetilstand. Det betyr at krisetiltakene i forbindelse med for eksempel smittevern eller jordskjelv best organiseres lokalt, med nødvendig ekstern bistand. Nasjonale kriser medfører dermed i større grad at rollen til de som utkommanderes må avlastes eller vikarieres, enten det er snakk om å hente i barnehagen eller å dekke ekstra skift på jobben. Slik kan hverdagsheltene bli til en forutsetning for krigsheltene.

For kanskje er det nettopp dette som gjør oss så dårlig rustet for krisen, kjære? Ikke at vi vet for lite, men at vi forventes å vite alt. Og i møte med søvnløsheten er det en eneste ting å gjøre, mens du fremdeles har frie hender: å lære deg forskjellen mellom det som krever din årvåkenhet, og det som bare krever din tillit.

Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!

Mer debatt