Herold

Hårek Hansen burde ikke fått sparken. Frp burde i stedet lansert en strategi for å jobbe seriøst mot alle former for gruppefiendtlighet og rasisme – i samfunnet og i egne rekker.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.Å behandle den eksplisitte og grove rasismen som TV2 avslørte hos Frp-rådgiver Hårek Hansen som et råttent eple, er en enkel løsning – men det vil jo ikke endre noe. Det vil kanskje gjøre politiske profiler litt mer forsiktige med å spy ut rasistiske ideer rett foran journalister, men holdningene vil ikke forsvinne. Hvor mye mer læring hadde det ikke vært om Hansen hadde tatt oss med på et oppgjør med egne holdninger og hvor farlig denne typen tenkning er?

Tenk om Hansen og lederne i Frp hadde referert til den jødiske tenkeren og borgerrettighetsforkjemperen Abraham Joshua Heschel og hans kraftfulle og stadig like aktuelle budskap som ble formidlet under den amerikanske borgerrettighetskampen:

«Few of us seem to realize how insidious, how radical, how universal an evil racism is. Few of us realize that racism is man’s gravest threat to man, the maximum of hatred for a minimum of reason, the maximum of cruelty for a minimum of thinking». Altså hvor alvorlig rasismen faktisk er.

Kampen mot rasisme må handle om mer enn å slå ned på hatefulle ytringer der og da.

Tenk om Frp hadde vist oss at de forstår faren i å tolke og fremstille mennesker som grupper med merkelapper og prislapper. Som en trussel mot samfunnet. Som symboler på noen som ikke hører til.

Tenk om Frp ba sine medlemmer, velgere og resten av samfunnet være på vakt overfor mekanismer som misbruker frykt, usikkerhet og behovet for tilhørighet til å støte ut og fremmedgjøre våre naboer og nye landsmenn. At gruppebasert mistenkeliggjøring og stigmatisering aldri må brukes til å mobilisere politisk. Tenk om partiets ledelse tok et grundig oppgjør med partiets altfor mange rasistiske hendelser gjennom hele partiets historie. At partiet tok sin rolle som landets største parti på alvor, og siktet seg inn mot å bli et ansvarlig og seriøst styringsparti – som ikke etterlater noen tvil om at rasistiske holdninger ikke er velkomment.

Tenk om Frp kunne tatt initiativ til en positiv fortelling om det store norske mangfoldige «vi-et» – og oppfordret sine støttespillere til å lede an i å styrke det sosiale limet i samfunnet vårt, på tvers av bakgrunner. Til å dyrke en trygg og inkluderende norsk identitet, som møter utfordringer og endring med selvtillit og fremtidstro.

Rasisme skader ikke bare de som rammes direkte. Det skader hele samfunnet. Det rokker ved den mest fundamentale retten vi har som mennesker: retten til å høre til. Ikke bare retten til å eksistere, men retten til å oppleve at vårt liv har verdi i et fellesskap. At man er en del av et «vi».

Kritiske og saklige debatter om innvandring og integrering er fullstendig nødvendig, men det må ikke gjøres på en måte som gjør våre naboer til fiender eller «minusvarianter». Som gjør at tilliten oss imellom smelter vekk, og erstattes med gruppebasert mistro og avsky. Som hausser opp frykt.

Rasisme ødelegger det mest verdifulle vi har som samfunn: tillit og fellesskap. Den sterkeste formen for beredskap, i møte med både indre og ytre trusler. Et splittet samfunn preget av mistenksomhet og frykt, er et svakt samfunn.

Stina Ihle Amankwah skriver i Forsvarets forum om hvordan frykt fungerer som en valuta som kan akkumuleres, styres og utnyttes, både av kriminelle nettverk, fremmede makter og politiske aktører, og hvordan vi kan gjøre innbyggerne mer robuste mot destruktive krefter.

Vi lever i en tid hvor stadig flere mennesker opplever sosial uro og kulturell utrygghet. Mange føler at samfunnet endrer seg raskt, og at det ikke er plass til ens virkelighet. Sentimentet om kulturell uro må tas på alvor. Det bør ikke avfeies og det bør ikke påføres skam. Det tjener bare de som ønsker å mobilisere gjennom frykt og fiendebilder.

Et samfunn blir ikke mindre rasistisk av at mennesker slutter å snakke om hva de frykter og synes er vanskelig. Det blir mindre rasistisk når vi får til et fellesskap som er sterkt nok til å tåle forskjeller, og som forstår at rasisme er konstruerte forestillinger som kan fremmes av hvem som helst – også av personer som selv rammes av rasisme.

Økonomisk styrke, militær kapasitet og teknologisk utvikling vil ikke skape et robust samfunn hvis ikke vi har tillit som fundament. Samfunnet vårt svekkes hvis vi mister følelsen av å høre til i hverandres liv. Og der har vi alle et ansvar for å komme hverandre i møte.

Ihle Amankwah peker på noe viktig når hun skriver at de mest robuste miljøene ofte er de hvor folk kjenner hverandre godt nok til å merke når noe faktisk er på ferde. Ikke fordi de overvåker hverandre, men fordi de er knyttet sammen gjennom tillit, hverdagsprat og eierskap til fellesskapet.

Tenk om Frp ledet an en kampanje som oppfordret oss til å bli bedre kjent med hverandre på tvers av ulike bakgrunner – som et ledd i å styrke et trygt og demokratisk samfunn hvor det skal være rom for skarp uenighet og debatt, men hvor vi i bunn er trygge på at vi vil hverandre vel?

Kampen mot rasisme må handle om mer enn å slå ned på hatefulle ytringer der og da, selv om det også er viktig. Det må handle minst like mye om å dyrke en ryggmargsrefleks om at alle former for dehumanisering er en trussel mot oss alle – og at det må gjenspeiles i alt vi sier og gjør. Tenk om vi sammen klarte å få til det.

Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!

Kommentar