Herold

Hva er det egentlig KrFs ungdomspartileder prøver på, når hun forteller verden at det er en «syk kultur» at vi sender ettåringene våre i barnehage?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Før isen hadde rukket å tørke på små barnekjoler og festklær etter 17. mai, publiserte VG en artikkel hvor KrFU-leder Ingrid Olina Hovland forteller oss at det er «en syk kultur» at vi sender barn ned i 1-årsalderen i barnehagen. Utspillet ble også presentert i en video i KrFUs some-kanaler.

Det ble motsvar fra Kaveh Rashidi i Aftenposten, og generelt stor ståhei på sosiale medier. Det er fristende å hamre tilbake, men det som er vel så nyttig er å forsøke å forstå hva hun egentlig prøver på?

Selv om det er lenge til neste stortingsvalg, har de nok allerede øynene på den ballen.

Det er ikke første gang Hovland byr på sosiale medie-filmer, hvor hun presenterer meninger hun er fullt klar over at fyrer opp venstresiden. Forrige gang var det forslaget om å fjerne 1. mai som fridag. Et forslag mange undret seg over, ettersom det fort legger de kristne fridagene – som pinse og Kristi himmelfartsdag – lagelig til for hogg.

Nå går hun altså til angrep på det mange av oss vil mene er et sentralt tiltak for å sikre bred likestilling: At vi kan sende barna våre i barnehage fra fylte ett år.

Det er fristende å se for seg hvordan KrFU kan ha satt seg ned på et møterom, og stilt seg selv noen spørsmål før de produserte videoen. Det første spørsmålet kan ha vært «hvordan kan vi gjøre vår relativt nyvalgte leder synlig i mylderet av politikere i oppmerksomhetsøkonomiens tid?». Eller kanskje var det dette spørsmålet som ble luftet: «Hvordan kan vi få flere til å støtte, og etter hvert stemme på KrF?».

Begge spørsmålene løses godt med Hovlands video, av tre grunner.

For det første er det klokt å levere utspill som virker kontroversielt for majoriteten, så lenge det er meninger som går hjem hos KrFs kjernevelgere. Ved stortingsvalg er KrFs viktigste mål å havne over den berømmelige sperregrensen på 4 prosent oppslutning.

Å få 4,02 prosent ved et stortingsvalg, fremfor 3,98 prosent kan bety dobbelt så mange stortingsrepresentanter for de neste fire årene. Noen ganger også mer enn det. Selv om det er lenge til neste stortingsvalg, har de nok allerede øynene på den ballen. Med det i mente er det nok å få synlighet og støtte hos drøye 4 prosent av befolkningen.

For det andre spiller slike utspill på lag med algoritmene på sosiale medier. Moralangrep provoserer fram sterke og mange reaksjoner. Det paradoksale i dette er at de som fyrer seg opp, bidrar med å gi Hovland og hennes holdninger synlighet og taletid. Samme dag som videoen og VG-artikkelen ble publisert, havnet hun på Dagsnytt 18 for å diskutere saken for et langt større publikum. Slik er den nye mediedynamikken, og KrFU viser at de mestrer den.

For det tredje er det klokt at det er Hovland som leverer budskapet, og ikke KrF-leder Dag Inge Ulstein. Hovland har lang nok avstand til moderpartiet, til at det hun sier kan anses som en «prøveballong» – altså en mening eller forslag som partiet vil teste ut, men som de vil unngå at de klistres til for all fremtid, hvis det ikke treffer.

Det er ikke første gang noen lar en lavere rangert offiser dra en flanke. Men det er smart, for å kunne fange mer ytterliggående velgere, samtidig som man kan berolige mer moderate krefter i partiet om at det ikke er KrFs grunnholdning.

Med andre ord virker Hovlands metode å være å innta rollen som provokatøren for et stadig mer mørkeblått KrF. Det er ganske fiffig gjort, for det kan demme opp for noe av den store tilbakegangen KrF har hatt i distrikts-Norge.

Tidligere var KrF et parti med politikere i kommunestyrer over hele landet. Nå er nedslagsfeltet langt mer begrenset. Når organisasjonen er så kraftig svekket, kan man dessuten nå ut til velgerne på en annen måte: Ved å provosere i videoer på TikTok, vekke reaksjoner, få kritikk, få mediedekning, få oppmerksomhet og mer kritikk – og til sist, hvis man virkelig lykkes, snakke om at det er tøft å stå i.

Hvis Hovland mener ettåringer tar skade av barnehage, kunne hun foreslått løsninger.

Men det spørsmålet Hovland derimot ikke svarer på i sin video eller intervju, er politikkens rolle. Politikkens verktøykasse består hovedsakelig av to verktøy, det ene er lover og det andre er penger. Et politisk vedtak kan bestå av en lovendring, og enten ta form som forbud vi som innbyggere må føye oss etter, eller som rettigheter hvor det er myndighetene som må tilrettelegge for oss. Bevilgning av penger, som vedtas gjennom budsjett, gir på sin side mulighet til å betale for ordninger og tjenester for innbyggerne.

Hvis Hovland mener ettåringer tar skade av barnehage, kunne hun foreslått løsninger. Den ene er bedre bemanning i barnehagene for de yngste, for å sørge for bedre innkjøring og flere fang å søke til. Den andre er en rausere kontantstøtteordning, for å gi foreldre muligheten til å holde barna hjemme lenger, uten store økonomiske tap.

Men å diskutere politiske løsninger var nok aldri poenget. I stedet var det å kjøpe aksjer for KrF i den nye oppmerksomhetsøkonomien. Og for et svekket KrF er det kanskje smart.

Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!

Mer debatt