«Anklageren» er en medrivende fortelling om den jødiske juristen som ville tvinge Vest-Tyskland til å se naziforbrytelsene i øynene.

Da Fritz Bauer vendte tilbake til Tyskland sommeren 1948, hadde han levd i eksil i Danmark og Sverige i 12 år.

Han vendte ikke tilbake for å forsone seg med landet som hadde forfulgt ham som jøde, sosialdemokrat og nazimotstander. Han kom tilbake for å stille nazistene til ansvar.

Anklageren

Jack Fairweather

Sakprosa

«Gripende og uhyre interessant»

Kamp mot glemselen

Det er denne historien britiske Jack Fairweather forteller i «Anklageren. Én manns kamp for å stille nazistene til ansvar».

Dette er ingen vanlig biografi fra vugge til grav. Den begynner med Hitlers maktovertakelse i 1933, men tyngdepunktet ligger i etterkrigstida og i Bauers kamp for å gjøre rettssalen til en offentlig scene. Gjennom presseomtale og offentlig oppmerksomhet skulle rettssakene tvinge tyskerne til å erkjenne ansvaret for det de hadde gjort, visst om, tiet om og latt skje.

Det var ingen enkel kamp. I Vest-Tyskland var den politiske linja å se framover, bygge demokrati og bli en del av Vesten. Prisen var at fortida ble skjøvet til side. Om nazismen ble nevnt, ble den framstilt som noen få lederes verk. Det tyske folket var ikke gjerningsmenn, men Hitlers ofre. Selv Auschwitz kunne bli omtalt som et blomstrende industristed, uten at gasskamrene ble nevnt. Massemordet på jødene skulle bare noen få ha visst om.

Denne frifinnelsen av tyskerne fra sin egen historie fikk også konkrete institusjonelle former. Tidligere nazister ble ansatt i sentrale stillinger i statsapparatet, rettsvesenet og etterretningen.

Forbundskansler Konrad Adenauers egen stabssjef og høyre hånd var Hans Globke, juristen som hadde kommentert de beryktede raselovene og medvirket til de antijødiske forordningene som gjorde forfølgelsen administrativt mulig. Deriblant stemplingen av jøders pass med en rød J.

Auschwitz blir historisk realitet

Fairweather framstiller denne politiske og juridiske historien som en thriller fra den kalde krigen. Bauer møter motstand ikke bare fra gamle nazister, men også fra det nye Vest-Tyskland.

Særlig skarp er skildringen av maktkampen mellom Bauer, Globke og etterretningssjefen Reinhard Gehlen, den tidligere nazigeneralen som bygde opp en vesttysk etterretningstjeneste med mange tidligere nazister i rekkene.

Bauers geniale grep var å forstå rettssakene som mer enn straff. De skulle også fungere som opplysning.

Da han fikk et tips om at Adolf Eichmann befant seg i Argentina, gikk han til israelske myndigheter, ikke til sine egne. Han stolte ikke på at Vest-Tyskland virkelig ønsket et oppgjør med nazismen.

Eichmann-saken i Jerusalem ble et vendepunkt i forståelsen av Holocaust på grunn av de mange vitneskildringene og den enorme mediedekningen. Den var også et uttrykk for Bauers dype mistillit til det nye Tyskland.

Boka kulminerer i Auschwitz-prosessen i Frankfurt, som åpnet i 1963. Her ville Bauer ikke bare dømme en gruppe fangevoktere. Han ville vise hvordan Auschwitz hadde vært mulig: som leir, system, arbeidsplass, mordmaskin og samfunnsmessig realitet.

Fairweather er på sitt beste når han viser at ikke bare vitneforklaringer, etterforskning og presseomtale, men også et besøk til leiren forvandlet Auschwitz fra et abstrakt navn til et konkret historisk sted. Etter at en delegasjon besøkte leiren, ble det umulig å tro på de tiltaltes bortforklaringer.

Auschwitz ble en historisk realitet og selve symbolet på det industrialiserte mordet på jødene.

En sterk bok, svak oversettelse

Det finnes mange fascinerende spor i boka som gjerne kunne vært utdypet. Ett av dem er Bauers vennskap med sin nabo i Frankfurt, filosofen Theodor W. Adorno. De kjempet på ulike arenaer, men mot de samme mekanismene: fornektelse, ansvarsfraskrivelse og ønsket om å legge fortida bak seg uten å ha erkjent den. Der Bauer brukte retten, analyserte Adorno de psykiske og politiske grunnene til at skyld fornektes.

«Anklageren» er en sterk og viktig bok, både som portrett av en uvanlig modig jurist og som fortelling om hvor vanskelig et rettsoppgjør faktisk er.

Fairweather viser at kampen mot nazismen ikke var over i 1945. Den fortsatte i arkiver, rettssaler, departementer og avhørsrom, og den handlet ikke bare om å finne gjerningsmennene, men om å bryte ned et helt samfunns forsvar mot sannheten.

Dessverre er den norske oversettelsen ofte tung, stiv og preget av engelsk syntaks. Uttrykk som «politisk faksjonering», «farlige risker», «massemarkeds-avisen Bild» og «embargoen på kontakt mellom øst og vest» stikker seg ut som anglisismer. Dessuten omtales Bauer konsekvent som «riksadvokat», selv om han var øverste statsadvokat i Hessen.

Likevel er jeg ikke i tvil: «Anklageren» er en gripende og uhyre interessant bok om mannen som forsøkte å tvinge etterkrigstidens Tyskland til å erkjenne sitt ansvar for nazismens forbrytelser.