Herold

La noe være halvveis. Ugjort. Julen tåler det.

Det er ikke den som har bakt sju slag, laget all mat fra bunnen og håndskrevet 100 julebrev som imponerer meg i jula.

Den som har klart å si nei, imponerer meg mest.

Julen – denne, glitrende, litt emosjonelt kompliserte høytiden der vi skal kjenne både fred og puls i 180, gir meg hvert år en slags eksistensiell blandingsfølelse.

Ikke fordi jeg ikke liker høytiden. Jeg er ingen høytidshater som ikke ser egne privilegier. For det er nettopp det jeg gjør. Jeg vet at det å bli invitert bort, ha familie å spise ribbe med, gaver og et sted å høre til, slett ikke er en selvfølge.

Mange har ikke engang tak over hodet, tradisjoner å støtte seg på, eller noen som venter på dem. Dette gjør meg ydmyk, og det er også grunnen til at jeg reflekterer mye rundt høytiden.

*Det er sider *ved julefeiringen som kan virke litt vulgære. Som en internkonkurranse om hvem som kan være flinkest på kortest tid, med det største smilet og den mest overbevisende «Dette er bare koselig altså!»-fasaden.

Helst uten at det skal vises at man har brukt så mye som en kalori på det. Jeg vet at det har kostet. Jeg ser det i smug: Vertskap som farer rundt som strikkballer mellom kjøkken, butikker og ribbesky – ironisk nok uten å få snakket med gjestene de har stresset så mye for å glede.

Og programmet – det heseblesende desemberopplegget, så tettpakket at timeplanen til en middels viktig CEO fremstår som en meditasjonshelg i sammenligning. Det er julelunsjer, julebord, julefrokost, julegavestafett og juleavslutninger i alle tenkelige versjoner.

Jeg overdriver litt, men når ble det egentlig sånn?

Mange jeg kjenner, også de som er julemennesker av rang, drømmer om noe helt annet: Ingenting. Bare være. Krølle seg i sofaen med pledd, restemat og sju episoder av «Der ingen skulle tru…» på rappen.

Men kalenderen har allerede solgt sjela si. Vi ender opp overstimulerte, sosialt utslitt og i akutt behov for ferie fra ferien når januar kommer.

Midt oppi alt dette kommer det jeg kaller positivitetstyranniet: Kravet om at alle må være glade, takknemlige og samstemte i «dette er såå koselig»-koret.

Som om det å kjenne på vanskelige følelser i høytiden er litt ubeleilig, uhøflig, kanskje til og med dårlig juleånd.

Slik fungerer ikke mennesker. Vi har lov til å være slitne, melankolske, nostalgiske eller rett og slett litt lei. Det er ikke negativt, det er menneskelig.

Å oppfordre til å «tenke positivt» når de står midt i sorg, press eller overveldelse, er ikke omsorg. Det er fravær av validering.

Vanskelige følelser forsvinner ikke fordi noen putter glitter på dem. De trenger rom, ikke fornøyde tilrop.

Julen blir fort grenseløs: Altfor mye mat, altfor mye program, altfor mange forpliktelser og altfor lite pust. Derfor imponerer det meg enormt når noen sier: «Nei, det rekker jeg ikke.» «Nei, det passer ikke i år.» Eller min favoritt: «Nei, jeg orker ikke.»

Det burde være et eget juleslag å si nei. Kanskje til og med det å la være å lage noe fra bunnen. For når ble butikkjøpte pepperkaker egentlig en moralsk fallitt? Stor var min lettelse da jeg oppdaget at folk ikke dør av Toro.

Vi er ulike. For introverte kan jula være et sosialt maraton med lite tid for å lade. For ekstroverte – ren bensin på bålet. Når de to gruppene møtes i samme stue, er det ingen skam å trekke seg tilbake, ta en pause, gå en tur eller bare sitte litt i stillhet.

Det er heller ingen skam å la andre gjøre det. Respekt for forskjellighet er en gave som burde være under hvert eneste tre.

Og dem som jula gjør vondt for: Som ikke har familie, økonomi, varme, trygghet eller fellesskap. For dem er ikke jula «koselig». Bare enda en påminnelse om hva de mangler.

Deres virkelighet krever ekstra hjertevarme fra oss andre. Ekte omsorg, ikke høytidsromantikk og ferdigtygde klisjeer.

Gi noe som er mangelvare: Tid. Til ingenting. Til refleksjon, ettertanke og ro. Tid der ingen trenger deg, ingen forventer noe.

La noe være halvveis. Ugjort. Julen tåler det. Kanskje er det i pusterommet at julemagien kommer snikende