Herold

I mange år var livet til Alta-gutten Espen preget av dyp angst, depresjon og en altoppslukende alkoholisme. På de mørkeste kveldene så han ingen grunn til å leve.

Drikker øl

I dag feirer han tre år som edru, studerer vernepleie og bruker sin egen smertefulle erfaring til å hjelpe andre.

Dette er hans ærlige historie om ensomhet, fellesskap og det tøffe valget om å ta livet tilbake.

Det er en lun tone over telefonen når KP tar kontakt med 30 år gamle Espen Dagenborg. Han har røttene sine dypt plantet i Kaiskuru i Alta – et sted han fremdeles omtaler med varme. Men de siste årene har livet ført ham langt av gårde, både geografisk og mentalt. Han bor nå i Lillestrøm, der han har lagt bak seg en tilværelse som holdt på å koste ham alt.

Anledningen for samtalen er en markering som rører de fleste som kjenner ham. Espen har vært alkoholfri i tre år. For å forstå omfanget av den bragden, må man imidlertid våge å se inn i det mørket som herjet før han tok valget om å slutte.

En tidlig og destruktiv debut

Alkoholens inntog i Espens liv startet tidlig, slik det gjør for mange. Allerede i 12–13-årsalderen debuterte han med alkohol. Da han begynte på ungdomsskolen, utviklet det seg raskt en fascinasjon for helgenes festing. Det som begynte som spenning og et ønske om å passe inn blant eldre venner, bar i seg spirene til noe langt mer alvorlig.

Espen begynte på byggfag på videregående skole, men kjente raskt at det ikke var riktig hylle for ham. Som 18–19-åring endte han opp med et friår, et år som skulle markere en alvorlig eskalering i drikkemønsteret.

– I løpet av det året så begynte jeg å drikke mye - veldig mye. Jeg kunne drikke tolv 0,33 pils på en vanlig ukedag etter at jeg kom hjem fra skolen. Jeg hadde en kompis som pleide å komme og hente meg etter skolen, stoppet på butikken og kjøpte øl, før vi dro hjem og spilte og drakk. Dette kunne være klokken fire på ettermiddagen.

Espen hadde drukket store deler av livet frem til nå, men etter et par måneder innså han at denne hverdagsrutinen var for mye. Alkoholen hadde likevel satt et solid grep. Skolen klarte han ikke å fullføre, og årene som fulgte ble preget av en lammende psykisk sykdom. Frykten, angsten og depresjonen som hadde ligget der siden 15-årsalderen, fant sin midlertidige lindring i bunnen av glasset.

– Når jeg drakk, så gikk liksom alt vekk.

– Det ble løsning på problemene på den tiden. Jeg hadde ikke noe annet alternativ for å løse problemene mine.

Isolasjon og suicidale tanker

Musikken ble en livslinje, men også en arena der alkoholen fløt fritt. Espen har vært aktiv musiker i mange år, spilt i tunge rockeband og reist rundt på konserter. Mens han bodde i Alta, jobbet han i en periode via NAV på Studenthuset – en tid han husker med mange positive minner og sjefer som behandlet ham svært godt. Likevel skjulte det seg en kaotisk hverdag bak fasaden. Han kunne møte opp og gjøre jobben sin, men etter arbeidstid drakk han. Plutselig kunne han være borte fra jobb i to uker i strekk.

Drikkingen utviklet seg og tok over livet hans. Livet ble gradvis mer isolert, dystert og desperat.

– Store deler av livet mitt er jo bare et stort hull, for jeg husker ikke noe fra det. Det eneste jeg husker er at jeg gjorde ingenting. Jeg ble en kasteball i NAV-systemet, som ikke klarte å jobbe eller fungere i samfunnet eller min egen hverdag. Jeg ble mye sittende hjemme og nærmest gjemme meg.

På fest med nære venner kunne det være genuint hyggelig, men overgangen til å komme hjem alene var brutal. Det var da mørket for alvor overmannet ham. Han ønsket aldri at festen skulle ta slutt, fordi alternativet var uholdbart.

– Da jeg kom hjem fra fest så var jeg alene igjen med alle de negative og tragiske tankene. Jeg følte at jeg var en byrde.

Espen legger ikke skjul på at tankene på å avslutte livet var høyst reelle i denne perioden. Han så på seg selv som syk – en innsikt han i dag vet var riktig. Alkoholisme og rusavhengighet er en sykdom, men på det tidspunktet manglet han verktøyene til å håndtere den.

– Jeg vet ikke om jeg hadde levd i dag hvis jeg ikke hadde sluttet med alkoholen. I hvert fall hadde jeg ikke hatt det noe særlig bra – både helsemessig og psykisk.

Vendepunktet og møtet med fellesskapet

Det store vendepunktet kom nesten tilfeldig under en spillejobb i Oslo med rockebandet. Der møtte Espen en mann som hadde vært rusfri i mange år. Mannen delte sin livshistorie, og for Espen var det som å se seg selv i et speil.

– Jeg kjente meg igjen i alt han sa, og han hadde hatt problemer med mye mer enn alkohol. Jeg innså at jeg hadde jo bare unnskyldninger for hvorfor jeg drakk, enten at jeg kjedet meg eller gjorde det for å være sosial. Jeg innså at jeg hadde et alkoholproblem, så da bestemte jeg meg.

Avgjørelsen var tatt, men veien tilbake til samfunnet krevde hjelp. Espen flyttet etter hvert til Trondheim, hvor han kom inn på behandling. Han gikk til ukentlige samtaler ved St. Olavs hospital.

– Der var de flinke til å hjelpe folk med å bli rusfri. Men det vanskeligste er ikke å slutte å ruse seg, men å ikke begynne igjen.

Redningen for Espen ble todelt: Han fant et støttende fellesskap med andre som var i samme situasjon, og han fikk muligheten til å ta opp fag fra videregående skole gjennom et tilrettelagt program for pasienter i rusbehandling.

På skolen blomstret han. Hodet fungerte plutselig som det skulle, og han leverte toppkarakterer i fag etter fag.

Et nytt liv på OsloMet

I dag er hverdagen til Kaiskuru-gutten helt annerledes. Han har lagt bak seg årene som en «kasteball i NAV-systemet». Nå studerer han vernepleie ved OsloMet, og har nylig rundet av sitt første år.

– Det at jeg går på universitetet nå, hadde jeg aldri tenkt om meg selv for bare tre år siden. Ikke sjans. Jeg så ikke verdien i meg selv, og jeg trodde aldri at jeg kom til å klare noe som helst.

Valget om å utdanne seg til vernepleier, med en langsiktig plan om å ta en mastergrad i psykiatri og rusavhengighet, er dypt forankret i hans egne opplevelser. Han opplevde selv at mange av de unge, dyktige psykologene han møtte i systemet, manglet den reelle livserfaringen for å forstå det dype mørket i et misbruk.

– Jeg ønsker å gjøre en forskjell for andre med avhengighet. Selv om man kan være avhengig av ulike ting, er mange av problemene de samme.

I 2024 anslo Folkehelseinstituttet at 175.000–350.000 personer i Norge har skadelig bruk eller avhengighet av alkohol.

– Da jeg var i behandling, så var det flere der som var yngre enn meg – men også eldre.

Espen Dagenborg sitat

«Motstykket til alkoholisme er kjærlighet»

Når KP spør Espen om hva som er hans viktigste råd til andre som sitter fast i det samme sporet han selv gjorde, trekker han frem tallene: Undersøkelser viser at så mange som én av ni i Norge har et alkoholproblem. Mange er eksperter på å skjule det, og fasaden holdes oppe lenge.

For Espen handler kjernen i problemet om én spesifikk ting, og løsningen er det stikk motsatte:

– En stor del av avhengighet er ensomhet. For meg er det motsatte av ensomhet kjærlighet. I de periodene jeg har det veldig vanskelig, så hjelper det å prate om det.

Han peker på en ukultur der spesielt menn skal være store, sterke og tøffe, og holde følelsene inni seg. Det å tørre å lufte tankene, å vise sårbarhet overfor gode venner, har vært avgjørende for at han har klart å stå oppreist gjennom krevende eksamensperioder og tunge stunder der selvtvil og stress melder seg.

Espen er ikke redd for å sprekke, men han har en dyp respekt for sykdommen sin. Han vet at han aldri kan ta det første glasset igjen.

– Jeg kan ikke sitte og tillate meg å ha tanker om at "nei, nå har jeg vært edru i tre år, da, da kan jeg sikkert ta meg en øl igjen". Jeg har hørt fra folk som har vært edru lenge, som har begynt å drikke igjen, at det ikke er noe fint.

Espen Dagenborg valgte livet. Gjennom åpenhet håper han nå å kunne tenne et lys for andre som fremdeles sitter gjemt bak tildratte gardiner og ikke ser nytten i sitt eget liv.

Råder foreldre med barn i to hjem: – Hold konfliktene unna barna

Sondre (23) driver med «lifemaxxing»: – Jeg føler egentlig ikke at jeg går glipp av noe

Åpner for skjenking til klokka 06.00

Her drakk altaværingene mest brennevin