Herold

I NRK-serien LIS finnes en scene som mange i Innlandet antakelig kjente litt ekstra på kroppen: Sykehuslederen Bjørn Ivar er på jakt når han får brystsmerter. Han blir kjørt til nærmeste lokalsykehus i Innlandet. Der gjør fagfolkene alt de kan med det de har. Men ganske raskt blir det klart hvor alvorlig det er: Han har et stort hjerteinfarkt. En kransåre er tett. Hjertemuskelen er i ferd med å dø.

Han trenger PCI. Han trenger at den tette åren åpnes. Og han må flys til Ullevål.

Det som følger i serien, er dramatisk. Helikopteret blir forsinket. Legene vurderer trombolyse, blodproppoppløsende behandling, men det er komplisert. Ikke alle kan få slik behandling. Ikke alle har effekt av den. Og i Bjørn Ivars tilfelle finnes det også en alvorlig risiko: Faren hans døde av hjerneblødning.

Så får han hjertestans. De redder ham tilbake. De kjemper for livet hans. Men de klarer det ikke.

I LIS er det TV-drama. Men for mange i Innlandet føles situasjonen ubehagelig realistisk. For dette handler ikke bare om en TV-serie. Det handler om avstand. Om tid. Og om hva som skjer når den beste behandlingen er langt unna.

Norge har dyktige fagfolk og en hjertebehandling i verdensklasse. PCI-behandling har reddet svært mange liv. Når en tett kransåre åpnes raskt nok, kan hjertemuskulatur reddes før skaden blir permanent.

Men det er en sannhet vi må tørre å snakke mer ærlig om: Det hjelper lite at behandlingen er verdensledende hvis pasienten ikke kommer fram i tide.

I Innlandet kjenner vi geografien. Vi vet hvor store avstandene er. Vi vet hvordan vær og transport kan påvirke tiden det tar å komme til riktig behandling. Og ved et alvorlig hjerteinfarkt er tid ikke bare viktig – tid er selve behandlingen.

For noen pasienter kan trombolyse være et godt alternativ. Men ikke for alle. Noen har ikke effekt av behandlingen. Andre kan ikke få den i det hele tatt. Derfor er ikke trombolyse en fullgod erstatning for PCI. Det betyr at avstanden til et PCI-senter i praksis kan få betydning for utfallet.

Det er dette diskusjonen om framtidens PCI-tilbud egentlig handler om.

I disse dager arbeides det med nye nasjonale retningslinjer for behandling av hjerteinfarkt. Samtidig diskuteres hvordan PCI-tilbudet i Norge skal organiseres framover. For oss i Innlandet er dette ikke en teoretisk debatt. Det handler om hvor raskt mennesker i vår region kan få livreddende behandling når minuttene teller.

Spørsmålet er egentlig ganske enkelt: Hvor langt unna kan behandlingen være før avstanden i seg selv blir en risiko?

En mer desentralisert PCI-struktur er ikke et mål i seg selv. Men dersom flere pasienter kan få åpnet åren raskere, må vi tørre å diskutere om dagens struktur er god nok for hele landet – også utenfor de største byene.

Historien i LIS gjør inntrykk fordi den viser noe mange helsearbeidere vet: Fagfolk kan gjøre alt riktig, og likevel tape kampen mot tiden.

Derfor må målet være enkelt: At flere i Innlandet får tilgang til riktig behandling raskt nok. At bosted ikke skal avgjøre hvor stor sjanse du har til å overleve et alvorlig hjerteinfarkt. Og at framtidens sykehustilbud i Innlandet planlegges ut fra hva som gir pasientene best mulighet til å overleve når minuttene teller.

Derfor mener vi at Mjøssykehuset må planlegges med PCI-senter.

For ved alvorlig hjerteinfarkt er sannheten enkel: Det holder ikke at behandlingen finnes. Den må være nær nok.