Herold

Jeg kunne gjerne skrive om noe aktuelt politisk her, for eksempel om Arbeiderpartiets budsjett forhandlinger med sine støttepartier og kanskje prøvd å sette meg inn i hvordan det ligger an å gå med kommuneøkonomien og med økonomien for Den norske kirke.

Eller jeg kunne skrive noe om hvor absurd det er at vi er mer interessert i å klikke på for eksempel saker om «Skal vi danse» enn på saker om jordskred i Peru med mange døde og savnede. Jeg klarer ikke ta inn hele verdens elendighet, men det får være måte på.

Eller jeg kunne skrive noe om adventstid, jul og økende forskjeller i samfunnet. Det gjør inntrykk å se folks iver etter å handle under Black Week. Hvis den gamle støvsugeren ikke har toppformen inne, er det selvsagt lurere å kjøpe når prisen er på det laveste enn å vente en uke for å slippe maset i butikkene. Men jeg klarer ikke la være å lure på hvordan de har det, de stadig flere som ikke har råd til å kjøpe det de trenger, heller ikke under Black Week.

Eller jeg kunne skrive noe om julemusikk. Til nå i adventstiden har jeg styrt unna «Deilig er jorden». Den skal synges på julaften, selvsagt. Men av flere grunner føles ikke jorden så deilig akkurat nå, selv om jeg vet at det egentlig er en protestvise. Derfor hører jeg stort sett på engelsk julemusikk, for eksempel en av platene til Choir of King’s College fra Cambridge. Engelskmennene kan jul, altså.

I stedet skal jeg, og jeg regner nesten med å miste lesere nå, skrive litt om noe av det viktigste i verden, nemlig Viking. Fotballklubben fra Stavanger som ble seriemester nå i helga, etter 34 års elendighet. Jeg er ingen blodfan, som kjøper stadig nye drakter og får med meg så mange kamper som mulig. Men det var usedvanlig stas at de endelig klarte å vinne serien til slutt. Og målet til Edvin Austbø er verdt en reprise.

Det er mange sterke inntrykk fra søndagens kamp og mediestyret i etterkant. Men det som sitter aller sterkest, er da spillerne tok med seg pokalen til barneavdelingen på sykehuset etter kampslutt, før festen fortsatte i byen. Da blir fotball plutselig noe som ikke bare er pengemakt og for noen en aktivitet som tar altfor mye tid. Det blir en følelse av samhold, et leirbål som samfunnet vårt kanskje trenger, noe som sprer glede og håp. Så håper jeg bare det ikke er 34 år til neste gang.