Herold

Det gikk rundt i hodet, før stjerneforfatter Erlend Loe (57) kollapset.

Meningen var å bli en sånn fyr som bare glir sømløst inn på festen, en av de kule som snakker lett og uanstrengt med alle, og som kanskje til og med danser hvis muligheten byr seg.

Det gikk ikke helt som planlagt.

Erlend Loe har latt det hvite skjegget gro i noen år nå. Hvis han skulle finne på å ta turen til Key West i Florida vil han garantert bli tatt for å være en av de mange Hemingway-dobbeltgjengerene som stiller opp på selfies med turistene for noen dollar i neven.

Sola skinner over Oslo, forfatteren har byttet ut buksene med shorts og blotter en diger indianerinspirert ugletatovering langs den venstre ytterleggen. Brun baseballcap over den blanke skallen, rutete flanellskjorte over t-skjorta. Føttene har han stappet ned i et par flytebrygger av noen Hoka-sko, ei pulsklokke strammer rundt håndleddet.

- Det er greit å bestille noe mat, sant?

Det er Loe som har valgt møtested, en kafé rett i nærheten av kontorfellesskapet han deler med blant andre Per Schreiner, Bjørn Olaf Johannessen, Margreth Olin og de ferske Oscar-vinnerne Joachim Trier og Eskil Vogt.

Han prøver å plassere de lange beina så komfortabelt som mulig under kafébordet, bestiller hamburger med friterte søtpoteter og en Coca Cola uten å se på menyen.

Klokka er tolv, og han er sulten. Som alltid har han stått opp tidlig for å jobbe, før han syklet en tur rundt Bygdøy på enhjulingen sin sammen med to Blindern-professorer som deler Loes lidenskap for det noe spesielle kjøretøyet han selv beskriver som kombinert transportmiddel og treningsapparat. Balanserende på enhjulingen blir forfatteren to og en halv meter høy, og en rullende attraksjon i Oslos gater.

Det var jodler og strupesanger Bjørn Tomren som introduserte Loe for den doningen for sju år siden.

- Jo, han kjente til sykkelinteressen min, og spurte om jeg ville være med å sykle Norge på langs. Så la han til "på ett hjul", og da begynte jeg bare å le. Men så kjøpte jeg en sånn sykkel, og det var mye morsommere og mer tilfredsstillende enn jeg hadde forestilt meg.

- Det ser veldig vanskelig ut?

- Det er ikke så vanskelig å lære, men det tok meg seks måneder å bli trygg i trafikken. Nå har jeg holdt på en stund, men det er fortsatt like stimulerende og utfordrende, både fysisk og mentalt.

Mil etter mil, langs veien og i skogen, i bytrafikk og off-piste. Så god har han blitt nå, at han kan holde balansen mens han venter på grønt lys.

- Farten regulerer jeg med pedalene og balansen. Det er en brems under setet, men den rører jeg helst ikke fordi den kan føre til bråstopp.

- Det høres skummelt ut.

- Adrenalinet stiger raskt når jeg sykler på en sti og må navigere rundt røtter og steiner, det krever en form for hyperkonsentrasjon, men det er ikke livsfarlig. Jeg kan selvfølgelig falle av og slå meg, jeg har brukket noen fingre og skrapet meg opp, men det er ikke sånn at hvis jeg gjør et feil valg så dør jeg.

Han tar en stor bit av burgeren som har ankommet bordet.

- Jeg ser for meg å rulle rundt selv om jeg passerer 80 år, jeg drikker så mye melk at skjelettet mitt forhåpentligvis holder seg sterkt.

Tine burde bruke ham som frontfigur, sier han, så mye melk som han drikker.

- Det kan fort gå med et par liter skumma melk daglig, noen ganger mer.

Erlend Loe kunne lett ha vært en karakter fra en av sine egne bøker.

Nå er han aktuell med to utgivelser, voksenromanen «Kukene/Kukane» og barneboka «Olav og bokstavene», om den lille prinsen som slet med bokstavene og som senere ble konge i Norge. Den første handler om Tander som opplever at, eh, forplantningsorganet faller av mens han såper seg inn i dusjen.

Det er fjorten, femten år siden han noterte idéen: En mann som mister tissen sin.

- Historien spinner videre etter at kuken faller av. Jeg må ha hatt tanken i bakhodet et sted, selv om jeg ikke husket notatet før jeg så det nå nylig.

Boka har en bokmålsversjon og en nynorskversjon i en og samme utgave, og for tiden reiser Loe land og strand rundt for å lese boka i sin helhet for de som vil høre på.

- Det som trigger meg når jeg setter i gang med en sånn historie er hvordan jeg kan fortelle den uten at det blir plumt eller vulgært.

Loe klør seg i skjegget og smiler litt forlegent.

- Jeg må jo nesten spørre om det finnes noen selvbiografiske elementer i boka?

- Sikkert flere, men ikke det mest opplagte. Heldigvis.

«Olav og bokstavene» er illustrert av Svein Nyhus og forfattet sammen med Tore Rem, og handler om den lille prinsens utfordringer med dysleksi. Flere medlemmer av kongefamilien har snakket åpent om det å ha dysleksi, blant dem kronprins Haakon og prinsesse Astrid.

Boka kommer i ei tid da det stormer rundt Kongehuset.

- Vi dro opp til Slottet for å overrekke boka personlig til kongen, men det var bare Rem som slapp inn. Han fikk ikke treffe kongen, men fikk avlevert boka i resepsjonen. Vi har fått et hyggelig takkebrev fra Slottet, og det gleder meg at boka har blitt godt mottatt, sier Loe.

- Hvor står du i debatten om kronprinsessens gjøren og laden?

- Jeg tenker vel som mange at vi ikke vet nok om det som har foregått foreløpig. Hvis du tenker på det med beskytterskapet for Norsk biblioteksforening som ble avsluttet er jeg nok mest enig med Tore Renberg.

Renberg har kritisert foreningen for å avslutte beskytterskapet med kronprinsessen etter da det ble kjent at hun hadde hatt kontakt med den dømte seksualforbryteren Jeffrey Epstein.

Hamburgeren er ferdig spist. Erlend Loe lener seg tilbake og legger inn en snus.

Han vokste opp i et politisk og lesende hjem bestående av sosionom-mor og lærer-far, og SV som det foretrukne partiet. Han var enebarn til han ble storebror som 8-åring.

- Jeg kan ha vært tolv-tretten år da jeg var med i en studiesirkel i SV i Trondheim og så den illustrasjoen over samfunnshierarkiet til Marx med pengesekken og kongen på toppen, og arbeiderne som bærer alt sammen.

Han hadde ikke lyst til at noen skulle sitte og fortelle ham hva han skulle tenke og tro, han ville skjønne det selv.

- Jeg har en velutviklet bullshit-detektor. Jeg stemmer selvsagt, og har mine holdninger, men utover det er jeg ikke politisk aktiv.

Det er så mye dumt i politikken, mener Loe, at det grenser til det barnslige og foraktelige.

- Dersom Arbeiderpartiet mener noe om en sak så må Høyre mene det motsatte bare for å være uenig.

Hvis han hadde vært statsminister for en dag hadde han gjort upopulære og irreversible tiltak knyttet til miljøet, og økt kulturbudsjettet så mye at folk ikke kunne tro det.

- Se på Sør-Korea; et lite land med fantastisk stor kulturell gjennomslagskraft på verdensbasis. Tilfeldig? Nei. Myndighetene satser store penger på det.

- Går du i tog 1. mai?

- Nei, men jeg har vokst opp med 1. mai-tog og vil ikke avskaffe den dagen som hun Hovland i KrFU foreslår. Flere av hennes siste utspill antyder for meg at hun er på nippet til å ha svekka sjelsevner.

Han ser irritert ut.

- Når kristendommen blir iskald, hva skal vi med den da? Nestekjærlighet har vært et viktig grunnprinsipp i kristendommen, og når den blir borte er det ikke mye igjen. Da blir det mørkt.

- Hvor står du selv sånn trosmessig?

- På null.

- Du er ateist?

- I aller høyeste grad. For meg er toleranse det viktigste. Folk må få tro på det de vil, men det er en fordel om de ikke maser for mye med det over for meg.

Derimot har han stor sans for mye av det religion har avfødt av tankestrømninger, filosofi, arkitektur og musikk.

- Men hele byggverket om at det er noen som sitter der og bestemmer avviste jeg fra veldig ung alder.

En oransje søtpotetfries ligger alene igjen på tallerkenen.

- Jeg setter pris på humanismen i det kristne når det funker, men ikke når den blir som vi ser nå på ytre høyre i USA, og egentlig mer og mer her.

Loe snurrer på snusboksen.

- Når kristendommen går helt bananas og mister av syne det som er hele grunnlaget for religionen, da er det verre enn å ikke ha noen religion, synes jeg.

Bøker kan også være religion. For noen år siden ble Erlend Loe oppringt av en fyr som hadde lest gjennombruddsboka hans «Naiv. Super.»

- Han var skotsk eller irsk, og ringte meg fra ei bru og var helt ute. Jeg skjønte at han mest sannsynlig var suicidal, så jeg kontaktet en lokal akuttsentral for å skaffe ham hjelp, men jeg vet ikke hvordan det gikk med ham.

Det hender at lesere får et veldig intenst forhold til bøkene hans, og som føler at de blir sett og hørt.

Loe tar en lang slurk av colaen.

- Jeg kan kjenne igjen den følelsen fra egne leseopplevelser hvor jeg har tenkt at forfatteren forstår mitt liv, liksom, men jeg kan sjelden møte folks behov utover det de finner i bøkene mine.

- Hva sier du til dem?

- Som regel slipper jeg unna med en prat og kanskje en selfie, men når det gjelder han fyren på brua måtte jeg agere. Jeg håper han klarte seg.

Bøkene til Loe handler ofte om outsidere. Folk som av ulike årsaker står utenfor fellesskapet.

- Var du selv en outsider?

- Ja, det var jeg. Jeg spilte ikke fotball, jeg leste og skrev i stedet.

Han var en av dem som likte skolearbeidet bedre enn friminuttene.

- Jeg var en interessert elev. Jeg syntes fagene var spennende og det bragte meg i trøbbel med resten av klassen fordi det ikke var kult å like skolefagene.

Det siste året på barneskolen var vanskelig.

- Mobbing er sikkert en for sterk betegnelse, men jeg ble aktivt holdt utenfor det siste året på barneskolen. Det gjorde at jeg ikke gadd å bli med den klassen til ungdomsskolen, så jeg valgte en annen skole.

Han har ingen kontakt med de han gikk sammen med på skolen.

- Jeg har aldri hatt tid til folk som har tenkt at jeg er teit. De må gjerne synes det, men det har aldri gått skikkelig innpå meg. Sånn har jeg det fortsatt.

Om det er derfor han har en viss sosial vegring er han usikker på.

- Utstrakt sosial omgang opplever jeg som slitsomt. Det er ikke det at jeg ikke er glad i folk, og jeg skjønner de sosiale kodene, men blir det for ofte og for mye stresser det meg.

Såpass trøblete er det, forteller han, at da samboeren fylte femti år i fjor og det nærmest utløste en kjedekollisjon av 50-årslag i hennes vennegjeng, tenkte Loe at han måtte ta seg sammen.

- Jo, jeg bestemte meg for å gjøre en innsats for å komme meg gjennom alle disse 50-årslagene, og det var i den sammenheng jeg fikk et tips om å anskaffe meg en sånn gummibjørn-greie.

- Mener du en sånn godteribjørn med cannabis?

- Ja, det er noe cannabisaktig. Det var noen som sa at hvis jeg tok en gummibjørn en stund før festen ville alt gå bra, da ville jeg bli en sånn fyr som snakker avslappet med alle og koser seg på fest, lissom, og det hørtes fristende ut.

- Du kjøpte den her i Norge?

- Ja, ikke helt lovlig, da, men uansett, den virket så til de grader, liksom. Det gikk ti minutter, så var jeg helt annerledes enn det jeg pleier å være. Jeg tenkte oh, shit, det her funker jo dritbra, nå drar vi på den festen.

Jo, den første halvtimen gikk dritbra. Loe var løssluppen og snakket med alle, og utelukket ikke å danse hvis det fortsatte sånn.

- Det gikk bra en stund, men så kjente jeg at det beSgynte å gå helt rundt i hodet. Og da verten begynte på velkomsttalen fikk jeg trøbbel.

Han støttet seg mot veggen, prøvde å holde seg fast i noe. Så gikk han rett i bakken.

- Jeg besvimte, rett og slett. Jeg trodde jeg bare skulle seile inn på festen som en av de kule uten å vekke oppmerksomhet, så ble det stikk motsatt. Plutselig var det jeg som var midtpunktet.

Han skjuler ansiktet bak den ene hånda.

- Samboeren min fikk hindret at det kom ambulanse, hun skjønte jo hva som hadde skjedd, og jeg måtte ligge et par timer på en sofa og komme meg. Resten av kvelden ble det spekulert i hva som skjedde med meg. Det var mildt sagt veldig flaut.

- Hvordan gikk det med resten av feiringene?

- Det ble ingen flere gummibjørner. Aldri mer.

Ute skinner sola. Flere politibiler kjører forbi med ulende sirener, men Erlend Loe labber sinding på vei mot kontorfellesskapet uten å reagere nevneverdig.

- Jeg har ikke noen voldsom dommedagsdrive, jeg tror mye kommer til å funke selv i kriser.

- Hva har du i beredskapslageret?

- Vi har ikke et sånt anbefalt lager, selv om jeg instinktet slår inn innimellom og får meg til å kjøpe urimelig mye ris, eller makrell i tomat på tilbud.

- Du stikker kanskje til skogs hvis det oppstår en krisesituasjon?

- Ja, jeg tror jeg kan overleve en stund i skogen. Jeg er ikke så god til å jakte, men jeg kan fiske.

Et whiteboard dekker den ene veggen, filmplakater den andre. I vinduskarmen har han stilt opp flere priser han har vunnet, en kongle og en bitteliten sykkefigur. På pulten ligger et par stilmessig utdaterte briller. Kontoret ser ikke ut som et arnested for bisarre idéer og litterære krumspring, men det er altså her Erlend Loe skaper sine sære karakterer og skriver manus for film og tv.

På det felles spisebordet ligger et uferdig puslespill med mange hundre biter, flere andre er ferdigmontert og rammet inn på veggene.

- Jeg holder alltid på med noe, noen film- og tv-prosjekter, noe skyter fart, noe dabber av. Jeg er ganske god på multitasking, hodet mitt passer egentlig til det. Men når jeg skriver bok er det nesten alltid det morsomste jeg gjør.

Han triller med seg enhjulingen ut i sola.

- Det, og turer med denne her.

ERLEND LOE

Født: Pinseaften, 24. mai 1969. EC Dahls stiftelse i Trondheim.

Familie: Far og mor og bror og samboer og tre barn og to bonusbarn (alle såkalt voksne).

Beste egenskap: Nysgjerrighet og ubekymrethet.

Verste egenskap: En viss sosial vegring.

Redd for: Å dø før jeg får gjort alt jeg skal og vært sammen med de jeg er glad i så lenge som mulig.

Ser på: Japanske samuraifilmer, samt gode (og ikke dårlige) tv-serier. Det siste som var skikkelig bra var «DTF St. Louis » på HBO. Før det var det «Task» på samme strømmetjeneste.

Når gråt du sist? Det gjør jeg rett som det er. Er ganske lettrørt. Helt konkret: Da den yngste sønnen min nylig holdt sin avgangskonsert i tredje klasse på videregående på musikklinja på Steinerskolen i Oslo. Han spilte et langt og komplisert Bach-stykke på gitar. Det ble sterkt.

Det klokeste rådet du har fått? Vi vet ingenting om hva folk strever med, så behandle alle med varme og respekt.

Din mest dramatiske opplevelse? Tja, det er flere. Broren min og jeg møtte en bjørn i Bymarka i Trondheim da jeg var rundt 20 og han 12. Da følte jeg et stort ansvar for at han ikke skulle komme til skade. Vi kom oss vekk. Og så hadde jeg en kraftig matforgiftning i Bhutan for et par år siden, kroppen klarte ikke å holde noen ting inne, i ørska besvimte jeg på hotellbadet om natta og slo hodet mot en kant. Samboeren min fikk meg på sykehus og så gikk det bra det også. Skilsmisse må også nevnes. Mye drit knyttet til det, ikke minst for ungene.

Hva gjør deg forbanna? Maktpersoner med svekkede sjelsevner. Som det jo er mange av om dagen. Jeg blir også opprørt av naturtap, og av vår likegyldighet og maktesløshet overfor det.

Hva gjør deg glad? Folks skaperevne. Jeg blir glad av at det skrives og filmes og komponeres og forskes og skapes teknologi som (i noen tilfeller) faktisk bringer menneskeheten i gode retninger.

Oppsummer helsa di i en setning: Enn så lenge frisk og nokså rask og ganske kapabel.

Hva gjør du hvis du er statsminister for en dag? Jeg ville ha gjort upopulære og irreversible tiltak knyttet til miljøet, samt økt kulturbudsjettet så mye at folk ikke kunne tro det.

Hva vet ikke folk (flest) om deg? Jeg spiller Prøysens «Trassvisa hennes Tora» forbløffende ofte på piano og syns det er en av de flotteste sangene som er skrevet i dette landet.

Hva gjør du om ti år? Sykler rundt. Skriver. Leser mye. Har kanskje høner.