Herold

Han hadde VM-gull og kjæreste. I dag bor Tommy Langaker i en sliten bil – og vil kjempe seg tilbake.

Det er tidlig morgen, småfuglene kvitrer i trærne ved parkerings­plassen. Tommy Langaker (32) drar frem mobiltelefonen.

Så viser han frem øyeblikket han hadde drømt om hele livet.

– Her har vi det ... dette er finalen.

Han spiser havregrøten han fra «kjøkkenkroken» i bilen har laget til frokost, tygger sakte mens VM-finalen i brasiliansk jiu-jitsu mot Michael Perez ruller over skjermen.

– Jeg husker at det var lett. Det var en bra dag der alt bare satt, egentlig. Jeg begynte riktignok å bli frustrert fordi han trakk seg vekk. Men til slutt klarte jeg det.

Gulldrømmen ble oppfylt i Las Vegas i desember 2023.

– Det var høydepunktet i karrieren – og livet.

– Hvilke følelser vekker det å se opptaket nå?

– Jeg vet ikke ... det er litt ... rart å tenke på at det er meg, egentlig. En tidligere versjon av meg. Jeg har ikke sett skikkelig på dette siden jeg vant.

Deler av denne artikkelener forbeholdt abonnenter

32-åringen stopper opp og myser litt mot telefonen.

– Det var ett minutt med ren lykke – og så kom smellen. Jeg kjente det med én gang. På podiet da jeg fikk medaljen, måtte jeg nesten fake gleden. Inni meg følte jeg bare: «Var dette alt ...?» Det var en ekkel følelse.

Og det var bare starten på nedturen som kostet Tommy kjærligheten og nesten livet.

– Lenge var jeg bare «karate-Tommy» fra Haugesund.

Han ler litt.

– Folk i Rio eller Barcelona vet hvem jeg er. Men hjemme har jeg stått veldig alene med mye.

Likevel vet Tommy at mange vil reagere sterkt på historien som han nå vil fortelle. I Haugesund er han en profil barn og unge har sett opp til.

– Jeg vet at folk kan bli skuffet.

Han trekker på skuldrene.

– Men jeg driter egentlig litt i det nå. Jeg vil heller være ærlig.

– Jeg har alltid vært fiksert på å bli best i ting. Jeg ville bli best i jiu-jitsu – og så skjedde det med rusen også, forteller Tommy.

– Men jeg trodde aldri jeg skulle bli en sånn person.

Han ler litt oppgitt av seg selv.

– Mamma sa det samme: «Av alle folk, Tommy, trodde jeg aldri det skulle bli deg.»

Alkohol testet han ut tidlig i tenårene, og fra 22-årsalderen ble det også «en del» marihuana. Selv mener han at det ikke var der problemene startet.

Det endret seg under coronapandemien.

Tommy forteller at han var drittlei.

– Første gangen jeg fikk tilbud om kokain, sa jeg bare ja.

I starten føltes også det ufarlig.

– Men så begynte jeg å feste mer. Så prøvde jeg MDMA og andre ting. Jeg ble besatt av følelsen.

Han beskriver det som en flukt.

– Det var ikke sånn at jeg ville dø. Jeg ville bare slippe å kjenne på ting hele tiden.

Samtidig fortsatte han å fungere på høyt nivå. Han trente. Konkurrerte. Vant. Det gjorde det lettere å overbevise seg selv om at han hadde kontroll.

– Så lenge jeg fortsatt presterte, tenkte jeg at det ikke kunne være så alvorlig.

Men gradvis flyttet grensene seg. Festing som tidligere hadde vært sporadisk ble rutine. Rusen gikk fra å være sosial til å bli noe han gjorde alene.

Han sier det mest skremmende i dag er hvor fort det skjedde.

– Hvis du hadde sagt til meg for fem år siden at jeg skulle ende opp med å bo i en bil fordi jeg prøvde å redde livet mitt fra rus, ville jeg ledd deg rett opp i ansiktet.

Han ler litt tørt.

– Jeg stoppet ikke. Og hjemme i Haugesund ble det ikke tomt for dop. Til slutt måtte jeg komme meg bort. Vekk fra stedet der jeg kjenner alle.

Det finnes riktignok mye dop i Stockholm også. Han vet det.

– Jeg har hatt en god nese for å finne det.

Men her Tommy er nå, er det mindre vanskelig å holde seg unna fristelsene.

Han hviler seg i de litt slitne treningslokalene til Prana Jiu-Jitsu i Stockholm. Hunden Anouki har krøpet helt inntil ham i sofaen.

Det er bare de to nå.

Nettene tilbringer de ved den lille kirkegården i skogkanten utenfor Stockholm. Alene i en kassebil der Tommy har samlet det lille han eier. Det han ikke har surret bort på kaos og dyre rusmidler.

Han tror det er tilfeldig, men samtidig litt typisk, at Las Vegas ble stedet både for den største triumfen og et av de laveste punktene i livet hans.

– Det har vært mange bunnpunkter. Men da jeg våknet opp på et hotellrom i Las Vegas nå i februar, var det faktisk stopp. Jeg hadde fått nok.

I vinter reiste Tommy til USA for å hjelpe en lagkamerat. I stedet endte det i blackout. Kokain, alkohol og en følelse av at hodet kortsluttet.

Han ler kort.

– Det er så klassisk Las Vegas som det går an å bli.

Men bak latteren ligger alvoret.

– Jeg har skammet meg så jævlig mye. Det er skremmende å stå frem med dette, men jeg vet om mange fine folk som sliter med rus i skjul fordi det er så stigmatiserende å stå frem.

Han tar en pause.

– Jeg håper det hjelper noen at jeg kan fortelle min historie.

Det er snart to og et halvt år siden han sto på toppen av pallen i Las Vegas.

Kontrasten er brutal.

Han hadde VM-gull. En lukrativ avtale med ONE Championship. Kjæreste.

Og et navn hele den internasjonale jiu-jitsu-verden kjente. I dag bor han i en sliten bil.

– Det såreste er alle rundt meg jeg har ødelagt for.

Han sier at han i ettertid ser at rusen ble en form for selvskading.

– Alt dette har egentlig vært et forsøk på å ta livet mitt. Men jeg har vært for feig til å gjøre det direkte. Så jeg har tatt en mer kynisk vei. Jeg har tatt rus til jeg ikke føler noe, sier han.

– Idretten elsker jo historiene om de perfekte folkene som gjør alt riktig. Men veldig mange som driver med toppidrett, har ganske mørke ting inni seg. Bekreftelsesbehov. Traumer. Ensomhet. Ting de prøver å løpe fra.

Tommy mener rusen etter hvert ble en snarvei til den samme følelsen han fikk av å vinne.

– Det er det som er så skummelt. Hjernen begynner å tro at det er løsningen på alt. Men det er jo bare piss.

– Du har ruset deg samtidig som du har vært toppidrettsutøver – har du vært dopingtestet?

– Ja. I ONE Championship, under VM og litt utenom også. Men da har jeg vært clean. Jeg klarte alltid å holde meg i de periodene.

– Har du konkurrert ruset?

– Ja, jeg har gått kamp i en tilstand jeg aldri skulle vært i. Det er kanskje noe av det som virkelig fikk meg til å forstå at dette var alvorlig.

Allerede før han gikk ut på matten, visste Tommy at alt var galt.

– Det var et sosialt og profesjonelt selvmord. Men jeg hadde gått for langt til å trekke meg. Jeg så ut som en trøtt mann som hadde gitt opp.

Han tapte kampen.

– Da skjønte jeg: Hva faen er det jeg holder på med?

– Føler du at du har lurt folk?

Han tenker seg om.

– Ja. På en måte. Jeg har i alle fall skjult veldig mye. Folk har sett Tommy Langaker som verdensmester og toppidrettsutøver. Ikke han som sitter alene og ruser seg.

Verst gikk det ut over forholdet til kjæresten fra jiu-jitsu-miljøet, svenske Josefine Modig (29).

– Jeg begynte å isolere meg veldig. Ikke fordi jeg ikke var glad i henne, men fordi jeg skammet meg så mye.

– Jeg visste at problemene hans var alvorlige, men jeg visste ikke hvor mye som skyldtes en depresjon, avhengighet eller annet som skjedde i livet hans, sier Josefine til VG.

– Mye var bortgjemt for meg, så jeg trodde nesten jeg var blitt gal. Det gikk ikke å snakke med ham om dopet. Det gikk ikke å snakke med ham i det hele tatt.

Ifølge Josefine fant hun små poser med narkotika da hun ryddet hjemme.

– Men jeg skjønte det virkelig da han ble paranoid. Ikke bare mot meg, men mot alle.

Tommy understreker at rusen aldri har handlet om å prestere bedre.

– Jeg har brukt rus for å slippe å være i meg selv. For å slippe å kjenne på ting. Det er noe helt annet, men det gjør det ikke mindre alvorlig.

På utsiden fortsatte han å trene, undervise, konkurrere og reise. På innsiden følte han et liv i oppløsning.

– Jeg ble veldig god til å skjule ting. Det siste året holdt jeg nesten alt for meg selv.

Men i romjulen fikk Tommy beskjeden han hadde fryktet mer enn noe annet – og som virkelig sendte ham ut i fritt fall.