Herold

Christine Offenberg er ny spaltist i ØP. Hun har bakgrunn som advokat, og er i dag medlem av hovedutvalg for eiendom og teknisk drift for Høyre. Hun er hjemflytter og snart tobarnsmor.

Flere og flere samfunnsområder blir gjenstand for politisering. I en tid hvor informasjonstilgangen og ytringsmulighetene aldri har vært bedre, er det et paradoks at lokaldemokratiet i stadig større grad preges av eldre og middelaldrende deltakere. Burde ikke dette vært epoken for yngre tenkere og friske samfunnsstemmer?

Den såkalte «forgubbingen» av lokaldemokratiet er ikke noe nytt. Det skjer ikke gjennom generasjonsfortrengning, men gjennom de unges fravær. Årsakene til dette er sammensatt, men undersøkelser om ytringsklima blant unge viser at en sentral del av problemet er unges frykt for å mene noe feil, og dermed bli stemplet som dårlige mennesker.

I sin kjerne handler det om moralisering, hvor debatter vinnes ved å fremstille motstanderens standpunkt som moralsk uholdbar, snarere enn en legitim uenighet. Når prisen for aktiv deltakelse i den offentlige debatten kan være tap av sosial tilhørighet, omdømme eller relasjoner, velger mange unge taushet og selvsensur i stedet.

Selvsensur og taushet er samtidig i mange tilfeller en viktig sosialiseringsmekanisme: Det lønner seg ikke alltid å si nøyaktig hva man tenker om alt og alle, og ufiltrerte ytringer kan raskt få store sosiale konsekvenser. I den forstand er moralisering verken nytt eller uheldig, og historisk har moralisering fungert som en viktig mekanisme for å fremme samarbeid og regulere sosial orden. Problemet oppstår imidlertid når lignende mekanismer vokser fram på det politiske området, og blir retoriske maktmidler egnet til å kneble meningsmotstandere og bygge opp under eget standpunkt som det «riktige» å mene. Den offentlige debatten blir da et rom for moralsk vurdering fremfor idéutveksling

Jonathan Haidt, sosialpsykolog og professor i etisk ledelse ved New York University, har sett på hvorfor politisk moralisering ofte får så sterk gjennomslagskraft. Hans forskning viser at mennesker i stor grad orienterer seg etter ulike moralske grunnprinsipper som omsorg, rettferdighet, lojalitet, autoritet og tradisjon, ofte før rasjonell analyse kommer inn i bildet. Haidt peker på at politiske miljøer gjerne prioriterer disse moralske prinsippene ulikt. Noen legger størst vekt på omsorg og rettferdighet, mens andre i større grad tar hensyn til lojalitet, autoritet og kulturell sammenheng. Haidts poeng er ikke at én side nødvendigvis har et mer moralsk riktig utgangspunkt enn den andre, men at et politisk ståsted ofte springer ut fra ulike, intuitive moralske prioriteringer, og at på veien mot en politisk oppfatning kan objektive sider blir mer sekundære.

På politikkens område oppstår utfordringen når politiske spørsmål reduseres til et spørsmål om moralsk overlegenhet, hvor motpartens syn fremstilles som uttrykk for dårligere verdier snarere enn legitim uenighet. Da flyttes fokus bort fra saklig diskusjon og over på sosial og moralsk posisjonering, og den offentlige samtalen og viljen til bred deltakelse svekkes.

Vi har mange eksempler på politiske saker der reelle uenigheter raskt reduseres til moralske markeringer. Et tidsnært eksempel er KrFU-leder Ingrid Olina Hovlands utspill om ettåringer i barnehage. Reaksjonene lot ikke vente på seg, og beskyldninger om skampåføring, moralisering og bakstreverske holdninger dominerte debatten. Samtidig så vi lite til de grunnleggende spørsmålene om familieliv, samfunnsutvikling og arbeidslivets rammer for småbarnsforeldre. Saken illustrerer at når moralske reaksjoner overtar, blir det ofte mindre rom for å diskutere selve saken.

Andre eksempler på politiske saker hvor moralske merkelapper ofte blir benyttet som retoriske grep er klimadebatten, hvor kritiske holdninger til klimatiltak ofte blir tolket som uttrykk for manglende omtanke for fremtidige generasjoner, mens en streng klimapolitikk raskt blir stemplet som klimahysteri.

I innvandringsdebatten har mange vegret seg for å diskutere skyggesidene ved innvandring av frykt for å bli stemplet som fremmedfiendtlig eller umenneskelig. Innvandringsliberalisme har på den annen side blitt sett på som uttrykk for overdreven naivitet. På tilsvarende vis har skepsis til forslag som berører kjønns- eller identitetsdebatten har gjerne blitt møtt med påstander om mangel på respekt eller menneskeverd.

Spørsmålet vi må stille oss, er hvordan vi havnet her. En viktig del av forklaringen kan ligge i at sosiale medier for mange er hovedkilden til nyheter. Formatet er preget av korte, fengende overskrifter, ofte uten nødvendig bakgrunn, kontekst og nyansering. Dette fortrenger tradisjonelle argumentasjonsrekker.

I et slikt nyhetsbilde blir ofte resultatet at politiske standpunkt må treffe mottakerens følelser umiddelbart for å kunne sanke støtte på den korte tiden man har leserens oppmerksomhet. Blir resonnementet for langt, risikerer man å miste leseren før han eller hun har gjort seg opp en selvstendig mening.

Moralisering kan sånn sett fungere som en effektiv snarvei i politisk kommunikasjon: Når et standpunkt først er definert som moralsk riktig, vil dette være både bekvemt og risikofritt å tilslutte seg. Man slipper dermed å sette seg videre inn i saken, og kan sanke sosial kapital ved å signalisere godhet og tilhørighet uten særlig innsats.

I disse dager forbereder partiene i Larvik seg til valgkamp – alle med et ønske om aktiv deltakelse fra yngre generasjoner. La oss tåle uenigheter uten å gjøre motargumenter til umoral. Det vil tiltrekke flere unge stemmer, med ønske om å delta i idéutveksling og saklig debatt, uten sosial risiko og moralsk posisjonering.