Herold

Det finnes øyeblikk som sier mer om en skole enn et helt års budsjettdebatt. Juleshowet på Storøya var et sånt øyeblikk.

Barna sto på scenen med en trygghet og en kraft som ga gåsehud mer enn én gang. Lærerne bar dem frem med varme, kreativitet og en profesjonalitet det står stor respekt av. Etter hundrevis av timer med øving, tilrettelegging, kostymer, kulisser, lyd og lys. Mye av det gjort på ettermiddager, kvelder og hjemme i stua.

Jeg satt der som pappa og FAU-leder og kjente på en enorm stolthet.

Barna tok oss gjennom opprøret i «Matilda», «We Will Rock You» fra Queen og «hundelivet» i Annie. De spilte ut urettferdighet, vaskekrav, trange rammer og budsjettkommentarer som traff godt.

Publikum lo, men alle visste hvorfor det traff. Det lignet litt for mye på virkeligheten vår.

Lærerne sang «Money, Money, Money» med monopolpenger i hendene. En sirkusdirektør ledet oss videre fra scene til scene, mens han stadig måtte minne sirkushjelperne på budsjettet og kjøpestopp når ideene ble for store.

Det var morsomt, det var smart, og det sa nok også en del om hva de som har skrevet stykket, faktisk kjenner på i hverdagen.

Vi vet alle at renhold og vedlikehold henger etter. At lærere løper fortere enn de burde, med for lite tid til hver enkelt elev. At foreldre stiller opp, og stiller opp igjen, og til slutt også åpner lommeboken.

På Storøya skole har foresatte bidratt med så mangt opp gjennom årene. Ikke unikt for Bærumsskolen. Helt konkret i denne sammenheng har FAU bidratt med scenemikrofoner for 10.000–15.000 kroner de siste årene, slik at alle barna faktisk skulle bli hørt på scenen.

Vi gjør det gjerne for barna våre. Men det er ikke sånn det egentlig skal være. Derfor skurrer det litt når kommunen omtaler Bærumsskolen som en «budsjettvinner». Å være vinner fordi andre fikk altfor lite, betyr ikke at rammene er gode nok. For oss blir dette å pakke inn realiteten.

Politikerne trikser og flytter på midler og forteller om «friske penger» og styrking av skolebudsjettet. Men la oss være ærlige: Noen av disse friske midlene minner om når tannfeen har glemt kontanter og låner en 20-kroning fra barnets egen sparebøsse for å legge den under puta igjen. Det ser ut som et bidrag, men alle skjønner hva som egentlig skjedde.

Vi trenger ikke pakke det inn, selv om det snart er jul.

Men jeg sitter igjen med et håp etter juleshowet. Barna våre viste at de tør stå i lyset. At de tør si noe om verdenen de vokser opp i, med humor, alvor og masse energi. Og håp fordi lærerne våre, til tross for trange rammer, fortsatt klarer å skape fellesskap, mestring og magiske øyeblikk for hele skolen.

Det håpet vil jeg også gi videre til politikerne i Bærum: Dere har nå en mulighet til å gjøre disse «friske midlene» reelt friske. Til å sørge for at gode enkeltopplevelser ikke bare bæres frem av ekstraordinær innsats og private lommebøker, men av faktiske rammer som gjør det mulig å stå i jobben, og stå i det over tid.

Jeg håper at vi neste år kan glede oss over like fantastiske forestillinger, og samtidig vite at skolene våre ikke må kompensere for kutt og kjøpestopp med dugnad og kreativ bokføring.

Barna har vist hva de får til når de blir løftet frem. Nå er det de voksnes tur til å løfte dem videre.

God førjulstid!

Sitat Storøya