«Forlis»: – Vi fant en brottsjø av døde haldensere
Gamle sjøforklaringer, glemte skjebner og nyskrevne sjømannsviser blir servert på bryggekanten hos Rekecafeen over fire forestillinger fra 3. juni. Det er urpremiere på «Forlis – en skjærgårdskrønike».
Tord Akerbæk er tekstforfatter og forteller, og Frank Skovrand er komponist og musiker i en forestilling som regisseres av Morten Milde.
Utgangspunktet kom da Akerbæk ville finne ut mer om en gammel familiehistorie om en slektning som omkom i et forlis i 1872.
Men da han dypdykket i gamle bøker, avisarkiver og sjøforklaringer, åpnet det seg et enormt og dystert materiale.
– Det handler om å huske menneskene. Vi har ikke diktet opp folk eller hendelser, alt er sant, sier han.
I seilbar avstand
I forestillingen blir vi presentert for ti fortellinger om forlis «langs kysten i seilbar avstand fra Halden», som de sier.
– Da fant vi en brottsjø av døde folk i Haldens historie. For Halden var en av Norges ledende sjøfartsbyer, og i kjølvannet av det er byen en av Norges mest forliste byer med mange båter, sjøfolk og døde, forteller Akerbæk.
Geografisk strekker beretningene seg fra Drøbak i nord til Väderöarna utenfor Bohuslän i sør, og historiene spenner over et vidt register både i tid og følelsesmessig.
Fra det dypt tragiske til det komiske og nærmest absurde.
En handler om kapteinen som tok seg i land på Ursholmen ved Koster midtvinters i bare nattskjorte.
– Det var så bikkjekaldt at han løp i ring på holmen for å holde varmen, og så løper han utfor en skrent og dør. Det er jo ganske grotesk. Men noen går det bra med også, sier Akerbæk.
Bergingslønn
Et eksempel på det, er den skotske skuta «Skottland» som gikk på grunn i Hvaler-området i 1895.
– Kapteinen hyret en slepebåt i Fredrikstad, men samtidig kom det en svensk slepebåt. Når de kommer opp mot Sekken så begynner de å dra i hver sin retning. En mot Strömstad og en mot Norge. Bergingslønn er viktig, og da gir man alt, sier Skovrand.
Historiene utspiller seg langs kysten av Bohuslän og Østfold, og grensegangen er ikke så rigid på sjøen.
– Det er en slags forbrødring her. Det er veldig mange norske båter som kommer i trøbbel, og veldig mange svenske redningsmannskaper som kommer til unnsetning. Vi er litt takknemlige for hjelpen, og svenskene har reddet mange haldensere, sier Akerbæk.
– Hvor har du fått disse historiene fra?
– Det er historikere som har skrevet bøker, og så har jeg samlet historier fra flere kilder, som Arild Syversen for eksempel. Veldig mye er fra en svensk lokalhistoriker som heter Reiners Sörenson. Han var kystens levende hukommelse, så han fikk sin egen sang, sier han.
Ti forlis
Det er altså ti nyskrevne sjømannsviser som binder historiene sammen.
– Vi prater, så synger han, og så prater vi litt igjen. Det er et veldig rikt materiale. Vi har en felles rammehistorie rundt disse ti forlisene, sier Akerbæk.
Skovrand har komponert musikken til i overkant av halvparten av sangene, og Arne Nygaard har skrevet resten. Men det er kun Skovrand som musiker på scenen.
– Skiller dette seg fra det du ellers gjør?
– Nei, det er veldig tett opp til det jeg driver med som låtskriver ellers. Å fortelle historier med musikk, sier han.
Men han har jobbet med å komprimere Nygaards komposisjoner på piano til sin egen gitar.
– Å forenkle melodiene og arrangementene hans til meg og min gitar har kanskje vært den største jobben. Det han lager er så fint at jeg har lyst til å ta vare på det, samtidig som jeg må forenkle det, sier Skovrand.
Kystens historie
Vi spør hva de ønsker å oppnå med forestillingen.
– Vi ønsker å holde Halden og kystens historie levende. Vi er stolte av historien vår, selv om akkurat denne siden av den kanskje er litt trist, sier Akerbæk.
Han vedholder at det er viktig å fortelle om sjøfartsbyen vår og den delen av historien.
– Sjøfart er fremdeles en levende tradisjon, og vi har en stor og aktiv sjømannsforening. Dette er også arbeiderhistorie, sier Akerbæk.
De sier at forestillingen er «ekstremt mobil og intim». To menn, en skipssekk med knappe kostymeskifter og en gitar gestalter sjøfolk i nød.
Det er i første omgang planlagt og lagt ut billetter til fire forestillinger på Rekecafeen, med plass til 80 personer til hver forestilling.
– Vi selger gjerne denne forestillingen til interesserte. Vi er i dialog med flere instanser langs kysten i Østfold og Bohuslän for å spille den flere steder. Dette er en urpremiere på noe som skal fortsette langs kysten, sier Skovrand.