Herold

De færreste har lyst til å si nei. Men noen må gjøre det også.

Hilde Marie Berg og familien på Vangen mellom Melbu og Stokmarknes blir hindret i å få foreldrene som naboer. De har helseutfordringer og har i flere år planlagt for en handicaptilpasset bolig nær henne og familien. De flyttet endog fra Bodø til en midlertidig bolig på Melbu mens de arbeidet med å sette opp et nytt hus nær datteren og hennes familie.

De har fått tillatelse fra Hadsel kommune til å fradele eiendommen, som ligger i et område for landbruk, natur og friluftsliv. Men det er verre å få fylkeskommunens avkjørselstillatelse. Nordland fylkeskommune eier fylkesvei 82, som går forbi, og vil ikke åpne for noe som kan øke bruken av avkjøringa til gården, der det er tre bolighus fra før.

Hilde Marie får ikke ha foreldrene som naboer: – Vi har kjempet i over fem år

Begrunnelsen er at det er snakk om en stamvei med stor trafikk, fartsgrense på 80 kilometer i timen, at stedet ligger utenfor tettbygd strøk, og at avkjørselen ligger på ei typisk forbikjørings-strekning. Avgjørelsen bygger på vegloven, en vedtatt plan og faglige vurderinger. Vegvesenet krever at sikkerheten er ivaretatt for myke trafikanter, for eksempel med en gang- og sykkelvei.

Avslaget er trist for tre generasjoner som bor, og ønsker å bo, på Vangen. De argumenterer godt med at strekningen forbi avkjørselen er oversiktlig, at et hus for foreldrene faktisk vil redusere bruken av avkjørselen fordi det blir færre turer fram og tilbake mellom Vangen og Melbu, og at trafikken her ikke kan sammenlignes med områder som har mye større trafikkbelastning.

Bygder med bosetting og liv er et politisk ønske, og for familiene som er berørt her, vil en tillatelse bety trygghet og kanskje mulighet for at eldste generasjon kan bo heime lenger. Det er også et samfunnsmål.

Argumentene er i seg selv gode, og det er lett å ha både forståelse, sympati og engasjement for en situasjon som kjennes fortvilt. Fylkeskommunen trekker heller ikke i tvil argumentene, men viser til at hus kan skifte eiere og bruken av avkjørselen endre seg over tid. Dermed er svaret at man ikke kan ta unike hensyn til dagens søkere.

Hver generasjon må leve videre med tidligere generasjoners feil og kortsiktige vurderinger. På veifronten har vi tunneler høyt i fjellsidene, mangel på tanke for rasfare – og farlige avkjørsler. Mye skulle vært ugjort. Da kan føre vár godt være ei ledestjerne for nye avgjørelser.

Folk flytter på seg, og husene står igjen, gjerne med nye eiere som lever på helt andre måter enn forgjengerne. Slike vurderinger må også veiplanleggerne på fylket ta inn over seg. Dermed får man den sure, men uunngåelige rollen som bremsekloss. Den må noen ha, også for å sikre trygg ferdsel og framkommelighet langs veiene.

Men det er viktig at offentlige myndigheter tar oppgaven med å veilede innbyggere på alvor, både om risikoen ved å planlegge prosjekter som sannsynligvis blir stoppet, og om mulige alternativer.