Hvorfor jeg engasjerte meg i eldreomsorgen
Plus
Mange lurer kanskje pĂ„ hvorfor jeg som pensjonist er sĂ„ opptatt av eldreomsorgen. Svaret er enkelt: Jeg har bĂ„de personlig og praktisk erfaring â og jeg har sett systemet fra innsiden.
Etter nĂŠrmere 40 Ă„r i markedsfĂžring, bĂ„de i Norge og internasjonalt, gikk jeg av med pensjon med en ryggsekk full av erfaringer og mĂžte med mennesker fra alle samfunnslag. Kort tid etter begynte min far, da 92 Ă„r gammel, Ă„ skrante. Han trengte hjemmehjelp daglig, og jeg fulgte ham tett. Det ble starten pĂ„ et dypdykk inn i eldreomsorgen â fĂžrst gjennom hjemmehjelpen, sĂ„ gjennom flere sykehusopphold og til slutt ulike sykehjem, der han senere dĂžde.
En hendelse tre uker fÞr hans dÞd har brent seg fast i meg. Han var fortsatt oppegÄende, oppe til middag hver dag. Ved bordet satt en annen eldre mann som plutselig sa rett ut: «Harry, her kommer du aldri levende ut ifra.» Min far ble med ett stille, nesten fravÊrende. Etter det kom han aldri mer ned til middagen. Han visnet bort, og to uker senere dÞde han.
Om dette var ment som en spĂžk, eller om det traff noe dypt i ham, vet jeg ikke. Men jeg har ofte lurt pĂ„ om det utlĂžste noe mer â en slags overveldende erkjennelse eller retraumatisering. For min far bar pĂ„ en tung historie.
Under krigen jobbet han som telegrafist pÄ jernbanen i Bergen og var kjent for sin presisjon og hurtighet. Broren hans hadde reist til England, fÄtt opplÊring av britiske SIS, og kom tilbake for Ä etablere radiosendere i Nord-Norge som skulle overvÄke slagskipet Tirpitz. Min far ble spurt om Ä lÊre opp motstandsfolk og ble selv sentral i sendingen av etterretning til England.
Da senderen i nord ble avslĂžrt, Taurus, ble hele gruppen arrestert â det var XU-folk inkl min onkel Nils HornĂŠs. Min far Harry HornĂŠs ble tatt av Gestapo klokken fem om morgenen i Bergen, fĂžrst fĂžrt til Gestapohuset for avhĂžr, senere til Espeland, sĂ„ til Grini og til slutt til Akershus festning, hvor han ventet pĂ„ Ă„ bli skutt. Bare dager fĂžr freden fikk han beskjed om at han skulle henrettes. Hver kveld fikk han hĂžre: «I morgen er det din tur.» Ă tte nordmenn ble henrettet uka fĂžr. Bare freden reddet ham.
Et slikt liv setter spor, selv etter mange tiÄr. Kanskje var det dette gamle traumet som ble vekket av ordene pÄ sykehjemmet. Kanskje var det nok til at han ga slipp.
Denne opplevelsen, og mange andre, gjorde meg enda mer engasjert. Jeg Ăžnsket Ă„ forstĂ„ hvordan omsorgen faktisk fungerer i praksis. Jeg var fortsatt i god fysisk form og tilbĂžd meg som vikar pĂ„ institusjoner. Det ble mange vakter â morgen, kveld, natt â og ogsĂ„ terminalvakter der jeg fikk fĂžlge mennesker med verdighet inn i dĂžden.
I over ti Ă„r har jeg jobbet i ulike omsorgsenheter og notert erfaringer som bĂ„de rĂžrer og uroer. NĂ„ vurderer jeg hva som bĂžr publiseres â ikke alt er enkelt, men jeg tror det trengs.
Det jeg vet, er at eldreomsorgen i Norge vil mĂžte store utfordringer i tiden som kommer. Derfor mĂ„ vi holde fast pĂ„ det viktigste: verdighet, empati, kjĂŠrlighet og respekt for mennesket â uansett hvor i livet man befinner se