Herold

Mene, mene, tekel ufarsin. Veid og funnet for lett. Har Skatteetaten hentet inspirasjon fra Det gamle testamentet og Daniels bok?

Norske avistopper reagerer på at Skatteetaten vil ha et ord med i laget når det skal avgjøres hvilken journalistikk som fortjener momsfritak.

For deler av mediebransjen er ikke dette en ny problemstilling. Kanskje ville dagens momskamp hatt et annet utgangspunkt dersom en samlet bransje hadde strukket ut en hjelpende hånd på et tidligere stadium.

Redaktøren som protesterer

Om politikerne er villige til å lytte, gjenstår å se, men VG-sjef Gard Steiro fikk i hvert fall oppmerksomhet da han i forrige uke slaktet regjeringens mediepolitikk i en kronikk publisert i søsteravisen Aftenposten.

Steiro frykter at Skatteetatens pågående gjennomgang av VG+ kan gi mediehuset en momsregning på en halv milliard kroner, men han er bekymret for mer enn egen bunnlinje. Både Aller og Amedia bekrefter henvendelser fra samme etat.

Etter at Skatteetaten sendte sitt varsel til Schibsted i oktober i fjor, er det lite informasjon som har kommet ut. Etaten har pekt på at de har taushetsplikt, og fra Schibsted har vi også hørt lite. Strategien ser ut til å ha vært å ta dialogen direkte med etaten. Fram til nå.

Etaten blir overredaktør

Steiro mener Skatteetaten er på ville veier og at det dermed er opp til politikerne å sende noen tydelige signaler. Hvis regjeringen ikke gjør noe, setter han sin lit til Stortinget.

Om forfatteren

• Roger Aarli-Grøndalen er ansvarlig redaktør i Journalisten. En stilling han har hatt siden juni 2018.
• Tidligere ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Eidsvoll Ullensaker Blad.
• Har bakgrunn fra ulike lederstillinger i Egmont/Hjemmet Mortensen, blant annet redaktør i klikk.no, Foreldre & Barn og Mann.
• Var på slutten av 90-tallet ansvarlig redaktør i Bellona Magasin.
• Startet journalistkarrieren i Romerikes Blad.

De tre viktigste problemstillingene han løfter fram, slik jeg tolker ham, er:

1. Nullmomsen er grunnmuren i norsk mediestøtte fordi den gir forutsigbarhet og armlengdes avstand mellom stat og medier. Når VG og andre risikerer store momskrav, settes hele modellen i spill.
2. Steiro reagerer på at Skatteetaten i praksis klassifiserer redaksjonelt innhold: Hva er en nyhet? Hva er dagsaktuelt? Hva teller som journalistikk? Dermed beveger etaten seg inn på redaktørens område.
3. VG-sjefen skriver også at Skatteetaten veier lesetid mot spilletid, slik at en avis med lang dokumentar må «kompensere» med tilsvarende mengde tekst for å beholde fritaket.

Det siste, hvis det er riktig, fremstår som helt absurd.

Den gamle momskampen

Men saken har også en historisk side. Avisene møter nå momsutfordringer som uke- og magasinpressen aldri klarte å løse.

Når Steiro i sin kronikk skriver at til forskjell fra produksjonsstøtten – den direkte pressestøtten – kommer momsfritaket alle medier til gode, er det en sannhet med modifikasjoner.

For deler av norsk mediebransje lever med at det er full moms på deres produkter. Nemlig ukebladene og magasinene.

Mange av spørsmålene som nå reises, er ikke nye. I bunn og grunn handler det om et gammelt dilemma i norsk mediepolitikk: Skal momsfritaket følge publiserings­formen, produktkategorien eller den redaktørstyrte journalistikken?

Da det i Norge ble innført alminnelig omsetningsavgift – forgjengeren til merverdiavgiften, altså momsen – i 1935, var avisene blant de få varene og produktene som slapp denne avgiften.

I 1970 kom momsen, og det gamle fritaket ble videreført. Det samme gjaldt for bøker og tidsskrifter, mens ukeblader og magasiner – eller det som ble kalt den kulørte pressen – ble stående utenfor. Noe de også hadde gjort før vi fikk merverdiavgift.

Konkurrerer om det samme

Ukepressen mente naturlig nok at dette var urimelig.

Mediesjefene protesterer

Flere andre medieledere har kastet seg på med et budskap som er omtrent det samme som Gard Steiros:

Det er verdt å lese BA-redaktør Guro Valland i egen avis og her i Journalisten og Amedia-sjef Anders Opdahl i VG. Jeg hadde også glede av Hanne McBride, redaktør i Medier24, som har en litt annen inngang til problemstillingen.

De konkurrerte med avisene om lesere, annonser, løssalg, abonnenter og journalister. Til en viss grad også saker. Avisene var jo heller ikke akkurat klinisk renset for kjendiser, forbrukerstoff, quiz, horoskop og helgebilag.

I tillegg publiserte mange ukeblader og magasiner grundig journalistikk innimellom de mer underholdende elementene.

Så hvorfor skulle det ene redigerte produktet være en del av den demokratiske infrastrukturen som fortjener nullmoms, mens det andre var en avgiftspliktig fornøyelse?

Pengene styrer

Argumentene mot momsutvidelse har variert litt siden 60-tallet, men noen går igjen.

Selvsagt handler det om økonomi. Dagens momsfritak koster cirka 2,5 milliarder kroner. Flere som er med, gir en høyere sluttsum.

Et avgjørende argument for nullmoms har vært avisenes samfunnsoppdrag. Har uke- og magasinpressen noe tilsvarende? I hvert fall ikke alle i denne kategorien, og hvor skulle grensen gå? Hvis Hjemmet er innenfor, bør også rene hobbyblader slippe moms?

Motstandere mente også at dersom ukepressen ble likestilt med avisene, kunne det bli vanskeligere å forsvare nullmomsen politisk.

Da Se og Hør ville bli avis

Det mest minneverdige forsøket på å utfordre grensene kom fra Se og Hør tidlig på 2000-tallet.

Bladet forsøkte å bli akseptert som avis. Egne sider ble satt av til «politikk og samfunn», bladet fikk politiske journalister som ble tatt opp i Stortingets presselosje – og dette, sammen med kommentarer levert av noen partiledere, skulle bidra til å løfte bladet inn i den avgiftsfrie offentligheten.

Det var mange som lo av av prosjektet. Jeg var en av dem.

Bladet gikk også fra én til to utgaver i uka, som var et av kravene for å kunne kalle seg avis ifølge Dagspresse­utvalgets utredning fra 1966, også kjent som Hellerud-utvalget.

Forsøket mislyktes, og Se og Hør fikk ikke medhold i noen offentlige instanser. Da siste mulighet var å gå til sak mot staten, valgte de å bakke.

Bortkastet var det imidlertid ikke. Det viste seg nemlig at Se og Hørs fredagsutgave var såpass populær at de valgte å beholde den. Men da med moms.

Hva er en avis?

For dagens avisbransje handler momskampen ikke om å bli anerkjent som avis, men om hva en avis er i 2026.

Er en avis fortsatt en avis hvis den lager podkast? Hvis den lager video? Hvis den lager dokumentarserier, direktesendinger, fotballstudioer, matsatsinger og reality-formater for å nå yngre abonnenter?

Det er her parallellen til ukepressen blir interessant.

Ukebladenes innhold ble veiet og funnet for lett. Nå opplever avisene at staten ved Skatteetaten plasserer deres innhold på vekta. Hvor tekst måles mot video, aktualitet mot tidløse reportasjer, journalistikk mot underholdning.

Mens spørsmålet før var om Se og Hør var for mye Se og Hør til å være avis, er spørsmålet nå om VG, BA eller andre digitale aviser kan bli for mye video og lyd til å være avis etter Skatteetatens tilsynelatende teksttunge definisjon.

I tillegg kommer aktualitetsspørsmålet, som etaten også ser ut til å være opptatt av. Er artikkelen «Slik gjennomskuer du en sosiopat» en evergreen, eller tar den for seg et aktuelt samfunnsspørsmål?

Noen ganger handler det kanskje om når og i hvilken setting saken blir publisert.

Grunn til å reagere

Så er det selvsagt forskjeller. Ukepressen sto utenfor ordningen og ville inn. Avisene står innenfor og frykter å bli dyttet ut, eller i hvert fall delvis ut.

Begge konfliktene kretser imidlertid rundt det samme ubehagelige spørsmålet, som jeg tidligere var inne på: Skal momsfritaket følge plattformen, kategorien eller den redaktørstyrte journalistikken?

Gard Steiro og de andre medietoppene har gode grunner til å reagere mot et system der byråkrater måler lesetid mot seertid og vurderer hva som er dagsaktuelt nok.

Men når det kommer til moms, er det altså ikke første gang staten har meninger om journalistikken er viktig nok – og om den blir levert i riktig format.

Kanskje, og dette er bare en teori, ville det ikke blitt en omkamp om moms nå hvis avisutgiverne – som aldri var veldig ivrige på å utvide momsunntaket – hadde støttet ukebladforlagene mer da kampen raste for noen tiår siden. Om de kulørte hadde vært innenfor, måtte Skatteetaten i hvert fall ha argumentert på en annen måte nå.

Grensen som aldri forsvant

For dem som lurer: Det er fremdeles full moms på ukeblader og magasiner, både på nett og papir.

Bransjen forsøkte å få gjennomslag for lavmoms i 2010, uten hell. Da nettavisene fikk nullmoms i 2016, gjaldt det kun aviser med opphav som papiravis. Fagpressen kom inn i 2020, men ukepressen har hele tiden blitt holdt utenfor.

Vil du abonnere på Se og Hørs nettutgave – som var først ute med Marius Borg Høiby-saken og lenge var nyhetsledende – betaler du full moms.

Veid, målt og momset

Har enkelte mediehus tøyd grensene for hva som var intensjonen med moms­fritaket? Det er en diskusjon medie­bransjen må tåle.

Men det er i så fall en diskusjon som må tas i full åpenhet. Hvor Skatteetaten ikke kan peke på taushetsplikt, og hvor folkevalgte og andre instanser deltar.

Dagens momsfritak bygger i stor grad på grensene fra papirverdenen, det er derfor gode grunner til å tegne dem opp på nytt. Men basert på den informasjonen som har kommet ut den siste uka, bør vi nok ikke overlate til Skatteetaten å få ansvaret for å lage dette kartet.

Medier og avmakt

Mene, mene, tekel ufarsin – du er veid på vekten og funnet for lett – dukket opp som skrift på veggen til kong Belsasar i Daniels bok i Det gamle testamentet. Et budskap fra høyere makter, skrevet av en løsrevet hånd.

Kongeriker kan virke sterke, men de faller når de blir overmodige og glemmer hvem som egentlig har makten, er i hvert fall en tolkning av denne teksten.

Hvem det er som har makten i vår fortelling, gjenstår å se – men for øyeblikket holder jeg en knapp på at hånda på veggen styres av Skatteetaten.

***

For spesielt interesserte: Enkelte ukeblader har nå fått momsfritak. Hvis mer enn 80 prosent av opplaget selges som abonnement, slipper man moms. Siden løssalgsmarkedet har kollapset for mange av de tradisjonelle ukebladene, oppfyller flere nå dette kravet. Dette gjelder for eksempel Hjemmet og Allers.

Samtidig vil jeg tro at disse bladene gjerne skulle ha solgt mer i løssalg.

«Middelaldrende mann om media» er en fast Journalisten-spalte. Les flere spalter her.