Representantforslag 155 S om Helseplattformen ser ikke ut til å få flertall. For noen er det en lettelse.

Staten sviktet – og innbyggerne betaler prisen

Du leser nå et leserinnlegg. Det uttrykker innsenderens mening.

For andre – særlig de som jobber med systemet hver dag – er det et nederlag. Men én ting har forslaget gjort tydelig: Debatten om Helseplattformen handler ikke lenger bare om funksjonalitet. Den handler om styring, ansvar og pasientsikkerhet. Og den har avdekket et forhold som ikke kan ignoreres: mangelen på en exit‑avtale med Epic.

Hvordan vi havnet her

Helseplattformen ble innført i Midt‑Norge fordi staten lovet én ting: én innbygger – én journal. Det var forutsetningen for at regionen tok risikoen, investerte milliarder og bygde om hele helsetjenesten. Så fjernet Helse‑ og omsorgsdepartementet (HOD) denne visjonen – uten konsekvensutredning. Likevel ble systemet stående igjen i Midt‑Norge, som et prosjekt som aldri kan bli det det ble bestilt for.

Samtidig ser vi en form for dobbeltkommunikasjon: Helseminister Jan Christian Vestre etterlyser kunnskapsbaserte beslutninger, men velger å se bort fra den samfunnsøkonomiske analysen som kunne gitt nettopp det. I stedet løftes en Vista‑analyse frem for å vise positive sider, mens de negative konsekvensene knapt nevnes.

Konsekvensene for helsetjenesten i Midt‑Norge er betydelige. Kostnadene er høyere enn i resten av landet, integrasjonene dyrere og produktiviteten lavere. Fastlegene står utenfor, kommunene betaler for moduler de ikke bruker, og ansatte bruker tid på dobbeltregistrering og feilretting. Dette er ikke regionale feilgrep. Dette er resultatet av statlige beslutninger.

En pasientsikkerhetsrisiko som aldri burde vært tillatt

Det mest alvorlige problemet er likevel pasientsikkerheten. Når en pasient fra Ålesund blir akutt syk i Oslo, eller en bergenser havner på akuttmottaket i Ålesund, står helsepersonell uten tilgang til kritisk journalinformasjon. Helseplattformen snakker ikke med DIPS‑systemene i resten av landet.

Dette er ikke en teknisk svakhet. Det er en systemisk risiko som aldri burde vært tillatt i et moderne helsevesen.

Likevel insisterer HOD og helseminister Vestre på å beholde systemet – uten å sikre nasjonal journaltilgang og uten å ta ansvar for risikoen de påfører pasientene. Når staten endrer spillereglene, men lar regionen sitte igjen med regningen, er det staten – ikke kommunene og ikke helseforetakene – som må ta ansvaret.

Manglende kommunikasjon mellom journalsystemene

Situasjonen kunne vært løst dersom DIPS ble valgt som felles løsning nå. Alternativet – å koble Epic på DIPS i etterkant – kan bli langt dyrere for staten. Uansett kan Norge ikke leve med to journalsystemer som ikke kommuniserer. Skal vi ta innbyggernes helse på alvor, kan ikke denne kritiske infrastrukturen stå uløst.

Vi trenger en nasjonal løsning for journaltilgang mellom regioner. Pasienter skal ikke reise rundt i landet uten at helsepersonell får tilgang til livsviktig informasjon.

Manglende exit‑avtale med Epic

Det andre forholdet er like alvorlig: Helseplattformen mangler en reell exit‑avtale med Epic. Når staten har fjernet forutsetningen for suksess, kan ikke Midt‑Norge være låst til et system som aldri kan levere det som ble lovet. En exit‑avtale er ikke dramatikk – det er ansvarlighet. Og det er staten som må sørge for at en slik avtale finnes, finansieres og kan tas i bruk dersom situasjonen krever det.

Konklusjon

Arbeiderpartiet, Høyre og SV har valgt å slå ring om Helseplattformen. Da må de også sørge for at ansvaret faller der det hører hjemme: hos HOD og helseminister Jan Christian Vestre. Hvis staten vil beholde systemet, må staten også ta det fulle ansvaret – økonomisk, teknisk og pasientsikkerhetsmessig.

Staten skapte situasjonen. Staten må løse den.

Vil du skrive i På tråden? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Vil du skrive leserinnlegg? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt – Rbnetts meningsportal