Herold

Etter å ha parkert bilen på gata på Kampen i godt over 20 år, rant hellet ut for meg.

På en vakker dag. Ulykksaligheten må ha inntruffet en gang mellom klokken 20 torsdag kveld og 16 fredag ettermiddag.

For det var da det ble oppdaget.

– Hvorfor har du ikke skilter på bilen lenger? Ikke foran og ikke bak.

– ???

– Nothing there, fastslår eldstemann, med en viss uro i stemmen, i det jeg kommer hjem fra jobb, klar for en fin fredagskveld med familie, vi har til og med overnatting for barnebarn (5), det venter god mat og drikke, og naturlig nok et fett knippe nylig innkjøpte vinylplater.

Idyllen sprekker.

– Hva i all verdens land og rike er det du sier, er det ikke skilter på bilen? hører jeg meg selv rope kraft- og hudløst.

– Helt riktig. Borte vekk! Bare sjekk selv.

Sjokket går tvers igjennom kroppen, som et elektrisk støt.

Jeg kaster meg ut av døra og løper bort til bilen, som står parkert bare drøye 100 meter fra huset i Bøgata, jeg raser over Thorbjørn Egners plass, til Nannestadgata langs Kampen kirke, og der står den.

Naken!

Ribbet!

Den mest definitive, og sterke, følelsen var av ydmykelse, en tilstand de færreste lengter etter.

Kampen er ingen vanlig delbydel i Oslo. Det er en landsby midt i den store byen. Vi er mange som kjenner hverandre her. I hvor mange timer har naboer og venner sett at bilen min står avskiltet, for sikkerhets skyld på en av de mest synlige stedene i hele området?

Hva tenkte de om meg nå?

«Hvordan tror du folk vil se på meg?» som Håkon Banken sang.

«Vi har alltid trodd at han egentlig er en døgenikt og en sjarlatan, en upålitelig narr, en klovn, nå står selve beviset foran oss, på fire hjul, til spott og spe for alle, og det er fortjent, en mann som har vunnet sin tåpelige «redaktørtittel» i pengespill, trolig etter å ha jukset».

Noe sånt.

Selv er jeg mer nådeløs.

Jeg er umiddelbart sikker på at det må være politiet som har grepet inn mot meg. Hva galt kan jeg ha gjort? Hjernen jobber på spreng.

Har jeg glemt å betale årsavgiften? Nei, den finnes jo ikke lenger. Har det skjedd en glipp i betalingen av forsikringen som politiet har oppdaget, og nå ville stoppe den uansvarlige tølperen av en bileier?

Kan det være at jeg ikke har fått utført EU-kontroll innen fristen? Det kvalifiserer til at politiet «klipper skiltene», noe mine (svært) gamle foreldre nylig fikk erfare da de ventet det som minst. Går denne allsidige ubegavetheten i arv?

Hva med service, kan det være der det har skåret seg?

Er jeg blitt tatt i en fartskontroll uten å vite om det, og dermed står som et hjelpeløst fjols innhentet av lovens lange arm?

Eller er det noe langt verre enn alt dette?

Vil jeg ende opp i fengsel?

Det er mye man rekker å tenke gjennom, mange alternativer og scenarier, når man en fredag ettermiddag, med Kampen kirke som vitne, står foran sin egen bil, en dieseldrevet Mercedes GLK modell 2014, fri for registreringsmerker.

Er jeg blitt en lovløs, en outlaw? Har jeg redusert meg selv til et utskudd, en kvise på samfunnets rumpe, en som har gått baklengs i Darwins utviklingslære, ja, en minusvariant?

Jeg må ta meg sammen! tenker jeg og gikk inn i huset igjen, der forskrekkede og spørrende blikk fra familien venter, jeg fortsatt drivende svett av paranoia.

Jeg setter meg bestemt foran PC-en, i et forsøk på å stålsette meg til kunne utholde å stå ansikt til ansikt med den ubehagelige sannheten.

Jeg logger med skjelvende hender inn hos politiet. Har de sendt meg noe, digitalt? Nei. Ikke et ord. Men kan jeg stole på at det stemmer? Kan jeg, i denne kritiske fasen, være sikker på at jeg ikke overser noe?

Hva med Statens Vegvesen? Statens Vegvesen har, så vidt jeg kan se, ikke noe å utsette på meg. Ingen henvisning til at det skulle være noe galt med mine skilter.

EU-kontroll? Sist utført for under ett år siden, står det. Og rikelig med tid til neste frist for service på bilen.

Det var da som pokker.

Aha, kan det være beboerparkering?

Den må man, av en eller annen uforståelig grunn, søke om å få innvilget en gang i året, i stedet for at den bare løper av seg selv, helt til man sier den opp, som ville vært det eneste fornuftige. Har jeg glemt å sende denne søknaden, og så har Bymiljøetaten (BYM) bestemt seg for å ta det endelige oppgjøret?

BYM sala bim!

Nei. Alt er i sin skjønneste orden også her.

Hva er det som skjer?

Fortsatt har ikke dette dramaet vart i mer enn et kvarter av et etter hvert relativt langt liv, og nå begynner hjernen for første gang å produsere potensielle forklaringer som, forsiktig, åpner for at den skyldige for misæren kan være noen andre enn meg selv.

Nå våger jeg, tross familiens skeptiske blikk, å formulere følgende setning, først inni meg, så tar jeg sats og sier det høyt:

– Mine bilskilter er stjålet!

– Jeg er et offer for tyveri, utført av folk som stjeler, nemlig tyver!

Nå er jeg plutselig på offensiven igjen.

Den ikke nødvendigvis respekterte eller respektable, men akseptable, samfunnsborgeren er tilbake igjen! Og det gikk fort!

Nå går jeg med relativt selvsikre skritt ut til bilen igjen. Og der kan jeg konstatere at rammene som holder bilskiltene er revet opp og ødelagt både foran og bak. Et sikkert tegn på ugler i mosen. Politiet ville jo bare ha vippet skiltene ut. Det lukter god, gammeldags hverdagskriminalitet over hele Kampen, mener jeg å kunne fornemme.

Google kan opplyse meg om at det i fjor var rundt 14.000 anmeldelser av stjålne eller mistede skilter. Jeg er ikke alene! Dette er vanlig i samfunnet! Kriminelle bruker skiltene til å bringe stjålne biler ut av landet, for eksempel!

Situasjonen er snudd på hodet. Jeg fyller raskt ut politianmeldelsen på nett. Jeg tror det holder i vår digitaliserte samtid.

Men Statens Vegvesen krever at jeg skaffer meg et politidokument med stempel og signatur, ellers får jeg ikke godkjent søknaden om nye skilter.

Ikke noe problem, Sir! Fem minutter senere har en elektrisk sparkesykkel brakt meg til politivakta på Grønland, som gir meg det jeg trenger lett som bare det. Jeg er i flytsonen nå. Der! Sendte jeg søknaden til Vegvesenet.

Bilen kan riktignok ikke kjøres på vei uten nye skilter, og det er fredag etter arbeidstid. I morgen trenger vi bilen til Jessheim for å spise lunsj med mutter og fatter, sistnevnte fylte 90 år 16. august. Jeg bestiller Hyre, det går så greit så. Den kan plukkes opp på Tøyen i morgen den dag.

Statens Vegvesen leker ikke butikk. Tidlig på morgenen mandag ligger et fiks ferdig vedtak om nye skilter i Altinn. Skiltene er lagervare. Tirsdag morgen får jeg dem over disk på trafikkstasjonen på Risløkka. Det skjer på et blunk.

– Det blir 140 kroner, sier mannen i skranken.

– Hva? Ikke mer? spør jeg.

– Nei, det dekker alt, svarer han.

På sparkesykkelen fra Risløkka og tilbake til Kampen stikker skiltene synlig opp av ryggsekken min. Det legges jo merke til av folk, selvsagt. Jeg ser vel ut som en slags Espen Askeladd for dem, en merkverdighet i bybildet, men nå bryr jeg meg ikke lenger. Fornedrelsen føles like tilbakelagt som et kapittel i et norsk folkeeventyr.

Tilbake ved den parkerte bilen, tirsdag formiddag, kjenner jeg på en intens trang til å få skiltene klinket på plass. Oppdrag fullført. Livet kan gå videre.

Jeg er så fornøyd med det hele at jeg i farten ikke kommer på å gå inn på Oslo kommunes sider for beboerparkering, for å legge inn de nye numrene på skiltene, jeg drar rett på jobben.

Dermed lå det en gul lapp under den ene vindusviskeren, med en parkeringsbot på 900 kroner.

Jeg får vel sende en klage.

Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslohistorier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten

Ja, dette var faktisk «en historisk dag for Oslo»

Vi på elsparkesykkel må skjerpe oss. Kraftig

Behendig for Høyres folk å gjøre henne til syndebukk

Evig eies kun det appte