Herold

Debatten om Notodden Blues Festival handler egentlig om mer enn festivaløkonomi. Den handler om hvorfor det offentlige støtter kunst og kultur i Norge. Som kulturpolitikkforsker ved Telemarksforsking vil jeg sette diskusjonen inn i en kulturpolitisk sammenheng om offentlige tilskudd og begrunnelsen for disse. Åpenhet om ulike roller er viktig. Jeg er også engasjert som frivillig i NBF, men i denne teksten er min relasjon til festivalen lagt til side.

En lappeteppeøkonomi

Nesten alle norske festivaler drives gjennom en kombinasjon av egeninntekter og offentlige tilskudd, såkalt lappeteppøkonomi. Flere av de største kommersielle festivalene i Norge er i dag gjerne eid av utenlandske selskap (f.eks. Øyafestivalen, Tons of Rock og Palmesus), men også noen av disse mottar statlig støtte.

De offentlige tilskuddene til NBF, utgjør ca. 20 % av det samlede festivalbudsjettet. I 2024 utgjorde dette ca. 5,4 millioner, hvorav 3 mill kom fra staten, 1,2 mill fra fylket og 1,2 mill fra kommunen (i tillegg kommer momskompensasjon og prosjektmidler).

Et gjentakende tema i diskusjonen om NBF er kommunens rolle og prioritering av festivalstøtte i en tid med store økonomiske utfordringer. Notodden kommune støttet altså NBF med 1,2 mill i 2024. Ifølge Norsk kulturindeks bruker Notodden kommune 2,8 % av budsjettet sitt på kultur. Til sammenligning bruker Kongsberg 3,9 %, mens Midt-Telemark bruker 2,4 %. Landsgjennomsnittet er på 2,7 %. Fordelt per innbygger bruker Notodden 2362 kr på kultur. Landsgjennomsnittet er på 2268 kr. Notodden kommune støtte til NBF tilsvarer rundt 92 kroner per innbygger og utgjør omtrent 4 % av kommunens kulturbudsjett. Hvorvidt dette er mye eller lite, kommer an på hvem man spør.

Men hvorfor støtter det offentlige festivalene?

Derfor støtter staten festivaler

Statlig kulturpolitikk bygger på målet om at folk over hele landet skal ha tilgang til kunst og kultur av høy kvalitet, og at Norge skal romme et mangfold av kulturuttrykk – i festivalsammenheng et mangfold av sjangre. Det er bakgrunnen for at NBF har fått statstilskudd siden 1990-tallet. NBF har hatt en nøkkelrolle i å tilby musikk av høy kvalitet i sjangeren blues i Norge. Det er svært få av de norske sjangerfestivalene, kanskje ingen, som drives uten offentlig støtte. Enten det handler om folkemusikk, jazz eller americana, får festivalene offentlig støtte, og hvis de i tillegg satser på høy kvalitet, rekruttering og profesjonalitet kan de være berettiget de statligestøtteordningene. Gjennom den statlige festivalpolitikken og verdiene i denne har vi i Norge et mangfoldig landskap av urfolksmusikk, verdensmusikk, folkemusikk, jazz, brass og blues på festivaler i Kåfjord, i Valdres, på Kongsberg eller på Notodden.

NBF har vært betraktet som Norges fremste sjangerfestival innenfor kategorien blues i en årrekke. Blant mer rocka og kommersielle navn har NBF hele tiden sørget for å programmere både norske og utenlandske, kjente og ukjente bluesartister av høy kvalitet, samt drevet rekruttering og arbeid med barn og unge. NBF var tidligere en såkalt knutepunktfestival for blues, den statlige knutepunktsordningen er i dag avviklet, men de flere av de tidligere knutepunktsfestivalene jobber fortsatt med å være nettopp knutepunkt for sin sjanger. Dersom NBF ikke oppfylte disse kulturpolitiske målene, ville statsstøtten trolig blitt redusert. Samtidig er blues en smal sjanger. I boka Festivalpolitikk i endring (2023) sies det om NBF: ««Rene» norske bluesartister av god nok kvalitet hadde neppe kunnet fylle programmet på en tilfredsstillende måte.» Derfor programmerer NBF noe bredere.

Et annet kulturpolitisk mål er å skape profesjonelle kulturarbeidsplasser. NBF har inntil nylig vært drevet med tre faste årsverk, og det statlige tilskuddet går i stor grad til dette. I debatten finnes det stemmer som ønsker en mindre profesjonalisert festivalmodell. Dersom man vil beholde den statlige støtten og arbeidsplassene i festivalen, kan en slik utviklingsstrategi være feil middel. Og så må det legges til at selv om profesjonaliseringen av kulturfeltet lenge har vært et politisk mål, er styrking av frivilligheten det samme. NBF har mer enn 400 frivillige, og tilbyr et sosialt fellesskap til mange. Også dette i tråd med den statlige politikken.

Festivalen som regional motor

Fylkeskommunen er regional utviklingsaktør og legger også vekt på kulturturisme, stedsutvikling og regional profilering når de gir støtte. Ved at NBF tiltrekker seg et svært stort publikum bidrar de til verdiskaping i regionen, derfor er NBF også definert som et ‘regionalt kulturarrangement’ av fylkeskommunen. Dette ligger til grunn for den fylkeskommunale støtten. Igjen kan vi vise til boka Festivalpolitikk i endring: «Det finnes ingen annen norsk festival [enn NBF] som i like stor grad har gjort en sjanger til stedsmarkør.», skrives det der (s, 270).

Hvorfor kommunen prioriterer NBF

Hvorfor støtter Notodden kommune NBF? En kommune vil ha en rekke begrunnelser for å støtte en festival. Ut over betydningen av å kunne tilby folk og tilreisende kulturopplevelser, kan vi anta at festivalens bidrag til lokalt næringsliv står sentralt i kommunens begrunnelse. Festivaluka er avgjørende for deler av det lokale næringslivet og for lag og foreninger som kan generere inntekter gjennom festivalen jf. ringvirkningsanalyser fra 2005 og 2017. Blues business er et festivaltilbud til regionalt næringsliv som kommunen nok også vektlegger. Identitets- og omdømmebygging i inn- og utland er en annen dimensjon som ofte er viktig for kommuner. I boka Festivalpolitikk i endringoppsummeres det slik:

Samlet viser de tre rapportene at både innbyggere og næringsliv i Notodden verdsetter festivalen høyt, at festivalen har hatt betydelige lokaløkonomiske ringvirkninger, og at den har bidratt til å gjøre blues til et varemerke for byen. Sjangeren blues og bluesfestivalen er de helt dominerende assosiasjonene til Notodden både blant innbyggerne og i den norske befolkningen generelt (Grandlab, 2017).

Høy kulturpolitisk måloppnåelse

NBF har over lang tid oppfylt sentrale kulturpolitiske mål. Det er hovedbegrunnelsen for den offentlige støtten – og trolig også for en eventuell kommunal redningspakke. Det betyr ikke at festivalen skal være fritatt for kritikk eller at det er nødvendig med bedre økonomistyring, men diskusjonene bør også romme en forståelse av hvilke kulturpolitiske hensyn de offentlige støtteordningene faktisk bygger på. Slik jeg ser det, er festivalen er ikke bare et arrangement noen dager i august, men en del av fortellingen om Notodden – om hvordan en liten industriby har blitt kjent langt utover landets grenser gjennom musikk og frivillighet.