Herold

– Jeg sier ikke at Fontenehuset løser alt, men jeg sier at det kan være starten på at mennesker kan finne tilbake til seg selv igjen, skriver Aina Larsen.

Jeg leste nylig leserinnlegget om Fontenehuset i Sarpsborg Arbeiderblad, og som medlem så kjente jeg meg igjen i mye av det som ble skrevet. Men jeg tror det er vanskelig å forstå hva Fontenehuset betyr før man faktisk har vært der selv.

For mange så ser det kanskje ut som at det er et aktivitetstilbud eller et sted folk kan møte opp på dagtid. Men for oss som er medlemmer her er det litt mer komplisert enn det.

Det å slite psykisk handler ikke bare om å være trist. Det kan handle om å føle seg utenfor overalt. Det kan handle om å bli overstimulert av menneske. Om å bruke masse energi bare på å møte opp et sted. Om å føle at man ikke passer inn i det vanlige arbeidslivet, men samtidig fortsatt ha lyst til å være en del av noe.

Det er derfor Fontenehuset betyr så mye.

Her blir man ikke møtt som ett problem som må fikses. Man blir møtt som et menneske. Og det høres kanskje enkelt ut, men det gjør faktisk en enorm forskjell.

Det som er så fint med Fontenehuset er at man kan man bidra etter egne forutsetninger. Noen dager har man mye energi og er overalt og ingen steder. Andre dager er det nok å bare klare å komme inn døra. Begge deler er greit.

For meg personlig har Fontenehuset gjort noe jeg aldri trodde var mulig igjen. Jeg trodde aldri jeg kom til å ville tilbake på skolebenken og få ferdig utdanningen min. Jeg hadde mistet mye tro på meg selv og framtiden min, og følte lenge at livet bare handlet om å komme seg gjennom dagen.

Men etter tiden på Fontenehuset har noe begynt å forandre seg. Jeg har begynt å få tilbake troen på at jeg kanskje faktisk kan få til noe. Ikke fordi noen presset meg, men fordi jeg har fått kjent på mestring igjen. På å bli inkludert. På å være nyttig. På å bli sett som mer enn problemene mine.

Jeg tror også mange undervurderer hvor viktig fellesskap er for psykisk helse. Ikke et press om å være sosial hele tiden, men bare det å vite at noen legger merke til om du kommer eller ikke. At du har et sted å dra til. At du kan sitte i samme rom som andre uten å måtte prestere hele tiden.

For meg har Fontenehuset vært et sted hvor skuldrene kan senke seg litt. Et sted hvor man får lov til å være menneske, ikke bare diagnose, NAV-sak eller «bruker».

Og når stadig flere finner veien inn dørene der, så sier det kanskje noe viktig: behovet er mye større enn mange tror.

For ikke så lenge siden så jeg ikke for meg noen framtid i det hele tatt. Nå tar jeg meg selv i å tenke på skole igjen. På rutiner. På muligheter. På liv som kanskje kan bli større og bedre enn jeg trodde.

Det betyr ikke at alt er perfekt eller at psykiske problemer plutselig forsvinner. Jeg har fortsatt veldig tunge dager. Dager det er vanskelig å møte opp. Men forskjellen nå er at jeg ikke føler meg helt alene i det lenger.

Jeg sier ikke at Fontenehuset løser alt. Psykiske problemer forsvinner ikke bare fordi man finner et godt fellesskap. Men jeg sier at det kan være starten på at mennesker kan finne tilbake til seg selv igjen.

For meg har det vært nettopp det.

Og kanskje er det akkurat det som gjør den største forskjellen. At noen tror på deg lenge nok til at du sakte begynner å tro litt på deg selv også.

Flere burde vite om Fontenehuset