Herold

Jeg vet ikke helt hvor dette behovet kommer fra…., men det er ikke utenkelig at indirekte påvirkning fra uttrykte holdninger i diverse muntlige og skriftlige foraer, hvor kravene til impulskontroll dessverre ikke overkjører enkel, subjektiv realisme…, kan være medvirkende.

Uansett- behovet er å fortelle litt om bestefars verden, en verden noen lesere kanskje kan kjenne seg igjen i. Beleilig nok fikk jeg et innblikk i bestefars vidunderligheter hver gang jeg hadde noe å klage over.

Nå er jeg snart femti, og det som «kidz nå til dags» klager over, sammenfaller merkelig nok med mye av det jeg selv klagde over. «Vidunderligheter» må kanskje spesifiseres til «mildt overdrevne sannheter», bare for troverdighetens skyld, men here we go….:

Vi begynner med skoleveien. Jeg hatet skoleveien. Det å komme seg på skolen medførte å kle på seg for å gå til bussen, vente på bussen(80-sone), sitte i et kvarter på bussen, og å gå fra bussen til skolen langs farlig vei(50-sone), drepende geografi(elv og sjø og sånt), måkeskrik og vær.

Det var heldigvis bare to typer vær på Vestlandet: Sol, og bortovervær i form av regn, hagl, snø, eller naboens veranda, men man lærte kjapt å holde frustrasjonen for seg selv!

«Dårlig vær? Du vet da faen ikke hva dårlig vær er, gutt! Da JEG gikk til skolen, da….DA var det dårlig vær! Men vi klagde ikke. Skoleveien var livsfarlig, og jeg minnes far som geleidet oss i snøstormen med gasslykta i mørket.

Av og til stoppet han og lyttet etter skred, og av og til måtte vi vente på at veien skulle bli ryddet for bjørn, tyskere og andre med dårlige hensikter, men på skolen skulle vi! Utdanning var viktig, den gangen. Skolen var billett ut av armod og fattigdom, og sikker retning inn til status og lykke, og skoleveien var aldri noe problem for far, gasslykta, og munningsladeren fra Napoleonskrigene. Og du klager over oppvarmet buss…jaja….»

Ikke mer klaging over skoleveien. Jeg prøvde meg en gang til, med kjedsomhet som tema. «Kjeder du deg? Kjeder…er det et nytt ord, for det eksisterte ikke da jeg var ung? Da fantes ikke kjedsomhet. Presten sa at lediggang er roten til alt vondt, så derfor passet vi på å hele tiden være opptatt. Det går faktisk an å spikke rivetinder på dass, mjølke med høyre…., og lese bok med venstre, skrape noe, male noe, koste noe, fundere og kukelure(slå det opp..), uten å føle på kjedsomhet. Dere dataunger hadde fan meg ikke overlevd krigen, været på den tiden, knallhardt arbeid og null penger. Kjedsomhet…pøh! Det er noe aksjepamper og svake, hyperallergiske sjeler med høysnue har funnet på!»

Jeg kunne klaget til bestefar om at de som går på fylla og raver i gatene, blir bare yngre og yngre. Det er mulig utfallet hadde blitt: «Unge? Nei, vettu hva! Da JEG var ung, DA kunne vi drikke. Vi ble flaska opp på altervin, heimkok, dunder, gullbrygg, Riga-balsam og alt faen som kunne leske en tørr strupe. Far min kunne lage svimedrykk ut av et blåbær, og ikke tok vi skade av det heller der vi satt og pugga salmevers til neste skoledag og skylte de ned med fusel. Vi ungene fikk arbeidsøl til frokost, dugurs og kvelds, og jeg minnes ei ungdomstid med fromhet og kornølrus, knallhardt arbeid og vær ingen opplever i dag. Klag ikke før ungene pisser vodka i bleia!»

Jo, det var det greiene der. De blir yngre og yngre. Og verst av alt: de har skifta dag! 17 i stedet for 16. mai. Slik var det ikke før. Neivel. Eller, joda. Det er nok ikke lenge siden 16. mai var en relativt fredelig dato da fokuset var å stryke korpsuniformer, bake kaker, finne frem potetsekker og grue seg til å på død og liv skulle fortære rømmegrøt med 76% fett.

Ungdom endret på ting, den gang som nå, men det er et par prinsipper som overhodet ikke endrer seg. Det ene er at kultur, og herunder også ukultur, er i konstant forandring. Nye trender og fenomener suser inn i kultursfæren vår i rekordfart, og bestefars retrospektive spissformuleringer om egen ungdomstid har mager relevans for å finne løsninger på nye, kulturelle uttrykk.

Ungdommen forandrer seg heller ikke. Behovet for å sprenge grenser, utforske verden, erfare på godt og vondt, og unndra seg voksenkontroll, eksisterte nok både under Aristoteles, Kong Sverre og Gro Harlem Bruntland. «Den sanne oppskriften» på hvordan ting skulle være, eksisterte ikke da.

Det gjør den heller ikke nå. Hvordan vi ønsker at vår verden skal se ut i dette Stalinorgelet av fremmede impulser og kulturelle nyheter, må vi bestemme selv. Løsningen finnes ikke retrospektivt, selv om det vi opplevde i vår kalvetid er ferdigbehandlet i våre voksne sinn, og fremstår som noe som var «greit nok» og håndterlig.

Hypotetisk sett: Hva om voksne ikke ruser seg på hverken det ene eller det andre? Markedene for rusmidler vil forsvinne, og en ubehagelig sannhet vil bli synliggjort: Ungdomsfylla er ikke et problem, men et symptom. Dette symptomet kommer variert til uttrykk de 364(3) andre dagene i året også, og synliggjør følgende: Rus er et voksenproblem- ikke et ungdomsproblem. Årsakene til ungdomsfyll, og løsningene på dette, finnes i vår voksenverden. En god start er å lete etter løsninger der vi vet problemet har sin opprinnelse.

Til slutt skal sannheten få komme til sin rett: Bestefar var en rolig, måteholden og sindig mann, og han var lite lydhør for sutring. Jeg hørte han banne en enkelt gang, og jeg så han aldri eksplodere i hverken sinne eller fortvilelse. Det kunne dog vært interessant å høre han snakke om champagnefrokost på 17. mai…