Herold

Hamarskolen har i mange år levert resultater som kunne minne om et veldrevet fotballandslag – med sterke prestasjoner, stolthet og engasjement.

Men etter flere runder med innsparinger føles det nå som om vi spiller med færre og færre spillere på banen, mens forventningene om pallplass er de samme. Laget er underbemannet og støtteapparatet er utslitt.

Vi står i spagaten mellom kompetansemål, omsorg, grensesetting og tilrettelegging for barn helt ned i 5–6-årsalderen. Vi har strekt oss langt fordi vi bryr oss om barna vi møter hver dag.

Elevene skal oppleve mestring og tilhørighet, uansett forutsetninger.

Parallelt med innsparingene som skjer, ser vi at Oslo kommune bruker millioner på å reparere problemer vi i Hamar fortsatt har mulighet til å forebygge – dersom vi får være nok folk til å drive en pedagogisk forsvarlig skole.

Når elever får vedtak om individuell oppfølging utover det som kan gis i fellesskapet, må kommunen også sørge for nok folk til å gjennomføre det i praksis.

Opplæring- og oppvekstsjefen sier at alle med rett til individuelt tilpasset opplæring skal få det. Men hvordan skal man klare gi individuell tilrettelagt oppfølging (ITO) og forsterket opplæring i norsk (FON) til flere elever med ulike behov – og samtidig lede fellesskapet?

Det er som å lede et fotballag i kamp, samtidig som du skal ha individuell keepertrening med én spiller og dødballøvelser med en annen gruppe – mens alle 28 elevene står på samme bane med deg som trener.

Skolen og samfunnethar endret seg, og vi trenger et tverrfaglig lag rundt elevene. Utfordringene i skolen i dag er ikke bare pedagogiske – de er i økende grad psykososiale og helserelaterte.

Vi trenger miljøterapeuter inn i skolen og større stillinger til helsesykepleierne, som allerede gjør en utmerket jobb den lille tiden de er ute på skolene.

Uten disse ressursene blir lærerne stående med oppgaver som egentlig ligger utenfor skolens mandat.

Det snakkes myeom merforbruk i Hamarskolen, men lite om underfinansieringen av SFO.

KOSTRA-tallene for 2024 viser tydelig at Hamar bruker mindre ressurser på SFO enn både Lillehammer og kommunene Hamar liker å sammenligne seg med i KOSTRA-gruppe 10.

Det betyr i praksis færre ansatte, mindre tid per barn og færre muligheter til å jobbe forebyggende. SFO er en helt sentral arena for de yngste barna i 1.–4. klasse – både for lek, sosial utvikling, trygghet og tilhørighet, men også for at vi foresatte skal kunne jobbe fra åtte til fire.

Vi som jobber i skolen og SFO kan ruste elevene til å mestre livet. Vi kan ivareta både fellesskapet og enkeltindividet. Men da må laget være fulltallig.

Barna har lovfestet rett til opplæring og støtte i tråd med Opplæringsloven, og ansvaret for å oppfylle dette ligger hos Hamar kommune.

Det handler ikke om luksus eller at vi lærerne og andre som jobber i skolen skal flotte oss på noen som helst måte.

Det handler om å være nok folk til å kunne fange opp og gripe inn tidlig nok til at små problemer ikke vokser seg store – og blir langt vanskeligere og dyrere å håndtere senere. Det er levende barn vi jobber med, ikke bare tall på et regneark.

Derfor er spørsmåletenkelt: Vil politikerne i Hamar ta ansvar for at barna våre får den oppfølgingen og opplæringen de har krav på – eller vil de fortsette å sende et underbemannet lag ut på banen og håpe på mirakler?

Både skoleledere, pedagoger og fagarbeidere har strukket seg langt allerede.