Herold

Denne våren lanserte Spenst Ottestad tilbudet «Sterk ungdom», et kurs som skal gi lekpreget og kunnskapsbasert veiledning om trening, samt motvirke feilinformasjon fra sosiale medier.

Dette er et prisverdig initiativ, spesielt med tanke på det økende kroppspresset som barn og unge utsettes for i samfunnet generelt, og i sosiale medier spesielt.

Samtidig mener vi, som kroppsøvings- og helseforskere, at det er grunn til å komme med noen kritiske innve og spørsmål knyttet til dette tilbudet.

Et spørsmål vi stiller oss er om et treningssenter er den beste arenaen til å møte utfordringene knyttet til kroppspress blant barn.

En annen innvending er at initiativet retter seg mot barn i alderen 10-12 år. Til slutt og ikke minst, hvilke intensjoner det er som ligger bak tilbudet?

En av hovedbegrunnelsene for dette nye tilbudet er å redusere kroppspresset mange barn og unge møter i sosiale medier. Dette er utvilsomt et viktig tema som fortjener oppmerksomhet, men vi stiller spørsmål ved at det er et treningssenter som tar dette ansvaret.

Treningssentrene er en del av en industri som i stor grad er preget av idealiserte kroppsidealer og voksenorienterte treningslogikker.

Å introdusere barn i alderen 10-12 år for dette miljøet kan forsterke de samme kroppspressmekanismene tilbudet ønsker å motvirke.

Først og fremst må vi spørre om et treningssenter vil bidra til at barn får et sunnere forhold til egen kropp, eller om det snarere, og i verste fall, kan gi dem økte forventninger og prestasjonskrav allerede i ung alder?

Et annet sentraltspørsmål handler om målgruppen for tilbudet. Spenst retter sitt kurs mot barn i alderen 10-12 år. Like fullt kaller de tilbudet «sterk ungdom».

Vi mener det er misvisende, da barn i alderen 10-12 år fortsatt nettopp er barn, de er ikke ungdom.

Frem til nå har Spenst hatt en nedre aldersgrense på 13 år, og dette praktiseres av mange ulike senterkjeder.

På SATS, Norges største treningssenterkjede, må man være 15 år for å trene uten foresatte. At Spenst nå har senket grensen til 10 år, kan tolkes som et forsøk på å etablere barn, som tradisjonelt ikke vært målskive for treningskjedene, som en ny kundegruppe.

Etter endt kurs åpner tilbudet opp for at barna kan ta «styrkelappen», noe som gir dem mulighet til å trene alene i bemannet tid. Dette reiser videre spørsmål om hvordan senteret skal sikre alderstilpasset, lekpreget aktivitet for disse barna.

Spenst markedsfører kurset som lekpreget, men det er vanskelig å se hvordan Spenst skal tilby slike rammer i en treningssenterkontekst.

Etter de seks oppsatte kursøktene står disse barna igjen med fri tilgang til senteret, med mulighet til å trene på egen hånd. Det er lite som tyder på at bemannede treningssentre har kapasitet eller ressurser til å organisere lekbasert styrketrening for barn.

Vi frykter derfor at tilbudet beveger seg bort fra sine egne mål, og at dette i praksis bare tilrettelegger for treningslogikker som ikke er tilpasset barn.

Tilbudet markedsføres som et tiltak for barn og unge, og Spenst fremhever hvordan de ønsker å hjelpe barn til å stå imot presset fra kommersielle aktører i sosiale medier.

Likevel oppleves det problematisk at et slikt tilbud ikke er gratis, men tvert imot en betalt tjeneste rettet mot en ny og sårbar målgruppe.

Vi stiller oss derfor spørrende til treningssenterbransjen egentlige motiv for innføring av tiltaket. Kan man motvirke kroppspress når man selv opererer i en industri som er bygget rundt kommersialisering av kropp og trening?

Vi håper at barna som deltar på «Sterk ungdom» får positive og lærerike opplevelser. Men vi mener det er viktig å spørre om et treningssenter er en riktig arena for barn på 10-12 år.

Det er flott at barn driver med fysisk aktivitet, men den bør som i den frivillige idretten være lekpreget og ikke kroppsfokusert.

Voksenorientert trening, som treningssentrene er, bør ikke vær en del av barns oppvekstmiljø. Videre er det avgjørende å diskutere hvilken rolle kommersielle aktører skal spille i tilbud til barn.

Ønsker vi oss en fremtid der treningssentrene blir en naturlig del av barns oppvekstkultur? Eller skal vi la barn få være barn gjennom lekpreget aktivitet sammen med jevnaldrende?

Vi etterlyser med dette innlegget en bredere og mer nyansert debatt.