Herold

De siste dagene har flere av aktivistene fra flotiljen stått frem offentlig. Historiene som kommer ut er rystende.

Fortellinger om vold, ydmykelser, trusler og overgrep sprer seg i sosiale medier fra mennesker som reiste for å levere mat og medisiner til en beleiret befolkning.

Likevel er stillheten fra store deler av vestlige medier øredøvende.

Selv når en av aktivistene er student ved NTNU, klarer norske redaksjoner knapt å løfte blikket. Hvorfor? Hvorfor er det slik at jo mer groteske vitnesbyrdene blir, desto stillere blir offentligheten?

Det mest foruroligende er ikke bare handlingene i seg selv. Det er arrogansen bak dem.

Israelske myndigheter vet at disse aktivistene skal reise hjem til Irland, USA, Italia, Brasil, Australia og resten av Europa. De vet at de kommer til å fortelle verden hva de så og opplevde. De vet at hvert vitnesbyrd river ned enda mer av bildet Vesten har forsøkt å opprettholde.

Likevel fortsetter det.

Det er et nivå av maktarroganse som bare oppstår når man vet at ingen reelle konsekvenser kommer. Et regime som føler seg urørlig, trenger ikke lenger skjule brutaliteten sin. Tvert imot skjer det nå åpent, foran kameraer, foran internasjonale observatører og foran verdenssamfunnet.

Og mens dette skjer, står vestlige ledere med hendene i lommene og leverer tomme pressemeldinger om «bekymring».

Blant de tydeligste symbolene på denne radikaliseringen står Itamar Ben-Gvir. En politiker som gjentatte ganger har fremmet ekstrem retorikk mot palestinere og gått inn for stadig hardere behandling av palestinske fanger.

Når slike stemmer får makt over fengsler, politi og sikkerhetspolitikk, er det ikke lenger mulig å late som om dette bare handler om «selvforsvar». Det handler om en politikk der avhumanisering blir normalisert og brutalitet institusjonalisert.

Det som burde skremme oss alle, er hvor vant vi er blitt til dette.

Bombede barn.Sult. Massegraver. Ødelagte sykehus. Aktivister som forteller om overgrep. Politikere som snakker om mennesker som om de er dyr. Alt passerer forbi nyhetssendingene i noen minutter før verden går videre.

Men historien går ikke videre.

Historien husker.

Den husker hvem som protesterte. Hvem som tiet. Hvem som bortforklarte. Hvem som krevde «nyanser» mens mennesker døde i hopetall.

Og kanskje er det derfor så mange reagerer sterkere nå. Fordi internasjonale aktivister kommer hjem og bekrefter det palestinere har forsøkt å fortelle verden i årevis. Ikke gjennom statistikk, men gjennom egne erfaringer.

Spørsmålet er ikke lenger om overgrepene skjer.

Spørsmålet er hvorforvåre regjeringer fortsatt oppfører seg som om dette kan fortsette uten konsekvenser.

For en dag vil denne perioden bli gransket med samme vantro som andre mørke kapitler i historien.

Og da vil ingen kunne si at de ikke visste