Herold

De siste årene har det fått feste seg en forestilling i kraftdebatten om at dersom en kommune sier ja til å starte planlegging eller konsekvensutredning av et vindkraftprosjekt, så har kommunen i realiteten allerede sagt ja til utbygging.

Det er en påstand som høres alvorlig ut. Problemet er at den bidrar til å gjøre kommuner redde for å skaffe seg kunnskap.

Å starte en plan- eller utredningsprosess er ikke det samme som å vedta utbygging. Tvert imot er poenget nettopp å få fram fakta før beslutningen tas.

Hvis en kommune aldri åpner for utredning, vet man heller ikke hva man sier nei til.

Likevel ser vi at mange lokalsamfunn møter et sterkt press om å stoppe prosesser så tidlig som mulig. Argumentet er ofte at «hvis dere først åpner døra, mister dere kontrollen». Det er en merkelig forståelse av demokrati.

Demokrati handler ikke bare om retten til å si nei. Det handler også om plikten til å innhente kunnskap før man gjør det.

Dette betyr ikke at kommunene skal fratas vetoretten. Tvert imot. Jeg mener lokaldemokratiet skal stå sterkt.

Men vi må også erkjenne at kraftforsyning ikke bare er et lokalt spørsmål.

Norge er i dag på vei inn i en situasjon der kraftbehovet øker raskere enn produksjonen. Samtidig tar både kraft- og nettutbygging mange år. Utfordringen er ikke bare hvor mye kraft vi har gjennom året, men om vi har nok når vi trenger den.

Også Innlandet kjenner dette. Regionen har kraftoverskudd i et normalår, men mangler kapasitet i nettet og må importere strøm i perioder. Mange nye etableringer får beskjed om at det ikke finnes plass.

Summen av lokale nei begynner derfor å bli et nasjonalt og regionalt spørsmål.

Og her mener jeg staten har et ansvar som den ikke har tatt godt nok. For Norge har faktisk løst dette før. Da vannkraften ble bygget ut, forsto staten at lokalsamfunn måtte få noe tilbake. Konsesjonskraft, avgifter og langsiktige inntekter skapte legitimitet.

I dagens kraftpolitikk har man i for stor grad gjort det motsatte: Kommunene får belastningen, mens verdiene oppleves å havne andre steder.

Da er det ikke rart motstanden vokser. Men løsningen er ikke å stoppe kunnskap. Løsningen er heller ikke å gjøre kommunene redde for å utrede.

Løsningen er å gi lokalsamfunnene reell medvirkning, reelle incentiver og et ærlig grunnlag for beslutninger.

For å utrede er ikke å si ja. Men å nekte å utrede kan i praksis bli et ja til høyere priser, svakere beredskap og mindre utvikling.