Herold

– Vår oppgave er å møte de som kommer inn til oss med verdighet.

Det er en travel tirsdags morgen i Horten sentrum.

Men i lokalet til begravelsesbyrået møter man en ro som overdøver selv dundringen fra veiarbeidet i Storgata.

Folk flest er innom et begravelsesbyrå svært få ganger i løpet av livet sitt. Felles for de fleste er at de kommer gjennom inngangsdøren med høye skuldre og usikre blikk. Roen man møter her, er tilsiktet.

– Vi møter mange mennesker som er i en krevende og vanskelig fase i livet, forklarer daglig leder ved Horten begravelsesbyrå, Øyvind Brenno.

Et riktig siste valg

Gjengangeren møter den mangeårige gravferdskonsulenten i det samme bygget i Langgaten som byrået har drevet i i alle år. På møterommet står to enkle urner til utstilling. En klassisk- og en sjøsettingsurne. I naborommet finner man i tillegg en utstillingsvegg av kister, godt gjemt bak en diskret skyvedør.

Det er her Øyvind og gravferdskonsulenteneAron Preus, Bjørn Engen og Merete Fredheim Flåten hjelper pårørende med å planlegge sin endelige avskjed.

– Noen er litt utrygge, ikke nødvendigvis bare på grunn av dødsfallet, men også på grunn av alt det praktiske som må ordnes opp i.

Det er svært ulikt hva folk trenger hjelp til når de planlegger en gravferd. Noen ganger kan store deler ha blitt planlagt på forhånd, gjerne av avdøde selv. I andre tilfeller har lite eller ingenting blitt avklart. I slike tilfeller skal gravferdskonsulenten etter beste evne veilede de pårørende til å ta de riktige valgene.

– Jeg begynner ofte med en innledning sammen med familien for å lære litt om hvem som har gått bort. Og det hender noen ganger at jeg stiller kontrollspørsmål basert på det som blir fortalt. Det hender for eksempel at jeg sier at: «Nå sa dere akkurat at pappa var veldig nøktern. Hadde han villet det slik?»

Det er viktig at gravferden planlegges og gjennomføres riktig. Det er tross alt den siste avskjeden man tar.

Et liv med døden

– Jeg tenker at døden er veldig skremmende for veldig mange, og fortsatt i en viss grad tabubelagt, sier Aron. – Men det er jo en veldig naturlig del av livet. For mange kommer den selvfølgelig med savn, sorg og vemod. Men ved mange dødsfall er det også gode historier og mye latter. Det er kanskje litt underkommunisert, men døden er noe mange forsoner seg med.

Øyvind nikker. For ham har døden bestandig vært en del av livet. Selv overtok han driften av byrået etter sin far, Tore Brenno, som hadde drevet her siden 70-tallet. Han minnes godt hvordan faren jobbet til alle døgnets tider, året rundt.

– Det ble ikke mange ferieturer da jeg vokste opp, forteller han.

Som gravferdskonsulent må man være klar til å jobbe når som helst på døgnet, året rundt. Man vet aldri helt sikkert når telefonen ringer. Fritid blir det lite av. Som ung kunne ikke Øyvind se for seg å overta en lignende livsstil. Selv studerte han ingeniørfag, og hadde i utgangspunktet helt andre planer for seg selv.

– Det var et valg mine foreldre lot meg ta på egen hånd. Det var aldri gitt at jeg skulle komme inn i bedriften.

Riktignok hadde pappa Brenno latt ham få prøve seg på snekring av kister, men bortsett fra det, var han som gutt relativt skjermet fra farens arbeid.

– Mitt første møte med døden var da jeg var 17 år og tok avskjed med min bestefar, forteller han.

Fram til den dagen kjente gutten døden aller best fra farens jobbsamtaler. Det var først da han ble 27 år gammel, at Øyvind faktisk fikk prøve seg i familiebedriften. Det er han selv glad for. Han tror ikke at han hadde vært moden nok til å møte pårørende på en tillitsfull og verdig måte da han var yngre.

– Det krever en viss ballast og livserfaring. Og selv da går det fort minst ett år i jobben før man begynner å føle at man har kompetansen til å delta i slike samtaler med pårørende.

Personlig gravferd

I dag følger Øyvind i farens fotspor, med lange dager og uforutsigbare arbeidstider. Mye har dog endret seg siden den gang. Det gjelder særlig hvordan folk forholder seg til gravferden.

– Vi merker jo definitivt at folk blir mer opptatt av å personliggjøre gravferden i enda større grad, og at kirken langt på vei også har gjort tilpasninger for å møtekomme dette, i hvert fall i større grad enn tidligere. Det å personliggjøre gravferden, det øves liksom i alle ledd. Alt fra en dødsannonse til hvordan et program skal se ut, forteller Aron.

Gravkonsulentene viser også til at folk i økende grad velger kremering overfor tradisjonell begravelse. Noen steder i landet utgjør det i dag et flertall.

En annen utfordring er den økende konkurransen:

– Vi ser et oppsving i nettbaserte byråer som kan sitte i for eksempel Oslo og markedsføre tjenestene sine i Horten, Holmestrand og Tønsberg, uten noen lokal tilhørighet. Det er selskaper uten faste lokaler, som jobber på tvers av kommunegrenser og med andre premisser enn oss, forteller Bjørn.

Selv tror gravferdskonsulentene at en viktig del går tapt når den lokale kunnskapen mangler.

– Man mister litt av helheten når man ikke er kjent i området, med prestene eller seremonistedet, sier Øyvind.

– Takknemlig

Sammen med Aron, Bjørn og Merete har Øyvind dannet et sammensveiset team som har holdt sammen i en årrekke. Det hadde ikke byrået vært foruten.

– Jeg er veldig takknemlig for de tre der. Det er veldig dedikerte, ærekjære og pliktoppfyllende folk. Jeg kunne ikke ha funnet noen bedre mennesker å jobbe sammen med.

I dag inngår begravelsesbyrået i et vaktsamarbeid mellom flere begravelsesbyråer i Vestfold*.* Det er takket være dette samarbeidet at gravferdskonsulentene kan sove med god samvittighet om natten. Det ligger i yrkets natur at man aldri helt vet når et dødsfall inntreffer. Og noen perioder er mer travle enn andre. Det gjelder spesielt perioden etter jul og påske, uten at gravkonsulenten har en klar forklaring på hvorfor.

Vil ikke presse

Klokken nærmer seg ti når Bjørn og Aron begynner å forberede seg til sitt neste kjørejobb, og Øyvind må fortsette planleggingsarbeidet. Det er mange seremonier i vente, hvor hver og en må være unik.

– Det handler om tilliten og takknemligheten man får. Det er en veldig menneskelig jobb, forklarer gravkonsulentene.

Men i likhet med sin far, akter nå Øyvind å gi sine egne barn muligheten til å velge om de vil ta del i familiebedriften og bringe tradisjonene videre når tiden er moden.

– Hva skjer med byrået om de velger en annen retning?

– Nei, jeg har ikke tenkt så mye på det ennå. Men jeg er veldig bevisst på å ikke presse dem inn. Det er viktig at de tar sine egne valg.