Herold

Matvareprisene har blitt den nye hverdagskrisen i Norge. Ikke den typen krise som skaper store overskrifter hver dag, men den som sakte tømmer kontoene til vanlige folk.

Den som gjør at barnefamilier kutter fritidsaktiviteter, at pensjonister snur på hver krone, og at folk med helt vanlige jobber står med kalkulator i handa på butikken.

Og kanskje merkes dette ekstra hardt i Nord-Norge.

For her kommer ikke bare høye priser på mat. Her kommer også høyere transportkostnader, dyr strøm, lange avstander, dyrere drivstoff og ofte svakere konkurranse mellom butikkene.

Når folk i Oslo diskuterer om de skal kjøpe billig eller premium kaffe, handler det mange steder i nord om man har råd til å fylle handlekurven i det hele tatt.

Det som gjør folk forbannet, er ikke bare at maten er dyr. Det er forklaringene som gis.

Når milliardærer og dagligvaretopper hevder at «maten i Norge egentlig ikke er så dyr», eller at prisene skyldes at nordmenn ønsker norsk matproduksjon, da viser det hvor stor avstanden har blitt mellom toppen og folk flest.

For hvordan forklarer man prisøkninger på varer som ikke har toll?

Kaffe er ett godt eksempel. Råvareprisen internasjonalt har falt kraftig det siste året. Likevel har kaffeprisene i butikkene økt dramatisk. Det samme gjelder sukker og ris. Varer uten importvern. Varer som ikke kan forklares bort med norske bønder eller tollmurer.

Da sitter folk igjen med ett naturlig spørsmål: Hvem er det egentlig som tjener på dette?

De tre store dagligvaregigantene kontrollerer store deler av det norske markedet. Konkurransen er begrenset. Distribusjonen er kontrollert. Marginene er vanskelig å få fullt innsyn i. Samtidig ser vi milliardoverskudd i konsernene, mens vanlige folk får beskjed om å «handle smartere».

Det er vanskelig å akseptere.

For mange lønns- og trygdemottakere handler ikke dette om luksus. Det handler om grunnleggende trygghet. Om å kunne kjøpe sunn mat. Om å kunne sende ungene på skolen med matpakke uten å kjenne stress hver gang bankkortet brukes.

Samtidig ser vi hvordan økte matvarepriser påvirker hele økonomien. Når mat blir dyrere, presses inflasjonen opp. Når inflasjonen holder seg høy, holder renta seg høy. Dermed blir matprisene ikke bare en belastning i seg selv, men også en direkte og indirekte årsak til at folk får høyere boutgifter og dårligere råd på alle områder.

Vanlige folk tar belastningen to ganger.

Det mest oppsiktsvekkende er kanskje hvor lite vilje det virker å være til å regulere markedet sterkere. Når tre aktører får så stor makt over noe så grunnleggende som matforsyning, burde varsellampene blinke politisk.

Dette handler også om beredskap.

Vi trenger norsk matproduksjon. Vi trenger bønder i hele landet. Vi trenger selvforsyning i en verden som blir stadig mer urolig. Men argumentet om importvern kan ikke brukes som røykteppe for prisøkninger på varer som ikke omfattes av toll eller norske produksjonskostnader.

Det norske folk er ikke dumme. Folk ser forskjellen på nødvendige prisøkninger og ren profittjag.

I Nord-Norge kjenner vi dette ekstra godt. Mange småsamfunn har allerede høye levekostnader og lavere tilgang på alternativer. Når matprisene presses opp ytterligere, rammer det distriktene hardest. Det blir enda vanskeligere å få folk til å etablere seg, enda vanskeligere å skape bolyst, og enda vanskeligere å holde liv i små lokalsamfunn.

Til slutt må noen tørre å stille spørsmålet: Hvor mye skal det være lov å tjene på folks nødvendige matvarer?

For mat er ikke ett luksusprodukt. Det er grunnlaget for livet.