Herold

Mens befolkningen og det lokale næringslivet i Nord-Norge trues med akutt kraftmangel og tilbys mobile dieselaggregater, pumper staten inn 2,2 milliarder kroner i et nytt datasenter i Narvik for AI-giganten OpenAI.

Prosjektet møter massiv og berettiget kritikk for å sprenge strømnettet, øke strømprisene og skape minimalt med lokale verdier.

Folk klør seg i hodet og spør hvordan en slik galskap er mulig. Svaret er enkelt, men holdes skjult for det norske folk:

Vi styres direkte fra EU via EØS-avtalen. Våre egne politikere har ikke lov -ei heller ønsker de- til å si nei. Dette handler ikke om lokale, politiske feilvurderinger, men om de knallharde, overnasjonale spillereglene vi er underlagt:

For det første forbyr EØS-avtalens kjerne – ikke-diskrimineringsprinsippet – norske myndigheter å prioritere sine egne innbyggere. Når en utenlandsk teknologigigant krever å få reservere store mengder kraft, har ikke Statnett eller norske politikere lov til å forskjellsbehandle aktører basert på samfunnsnytte.

Vi har rettslig fraskrevet oss retten til å si at ren, norsk vannkraft skal gå til vanlige husholdninger eller tradisjonelle, norske arbeidsplasser først. Markedet skal ligge åpent for alle.

For det andre ser vi hvordan EUs statsstøtteregler fungerer som en økonomisk pisk og gulrot. Gjennom Protokoll 31 og EUs grønne giv (Green Deal) er det fritt frem for staten å pøse milliarder inn i prosjekter så lenge de merkes som «grønn og digital omstilling». Samtidig strammer myndighetene inn på CO2-kompensasjonen til den tradisjonelle industrien vår. Jussen legger aktivt opp til at vi skal sponse internasjonale datasentre, mens rammebetingelsene for eksisterende norske hjørnesteinsbedrifter kveles.

Dette er den klassiske kolonitankegangen satt i system. Internasjonale giganter sikrer seg fri tilgang til våre billige råvarer, mens norske skattebetalere tar regningen for infrastrukturen og sitter igjen med økte strømpriser og risiko.

Narvik-saken er kun enda et eksempel som viser i all sin gru at vi ikke lenger er en selvstendig nasjon som kontrollerer egne fellesressurser. Her burde jo den såkalte fjerde statsmakt – pressen – ha rykket ut og informert folket. Men den har for lengst avgått med døden som uavhengig vaktbikkje.

Det økonomiske og politiske båndet ble knyttet allerede i 1969, da den statlige pressestøtten ble innført samtidig med dannelsen av Europabevegelsens egen stortingsgruppe. Mediene er kjøpt og betalt av det samme systemet som selger ut landet. Derfor hopper journalistene glatt bukk over EØS-jussen, og reduserer raseriet i befolkningen til lokale krangler om f.eks. naturvern, i stedet for å avsløre det overnasjonale sviket.

Det er på tide at folk gjennomskuer de fine ordene om det digitale skiftet, og innser at vi styres av et overnasjonalt regelverk som setter EUs markedshensyn foran det norske folkets basale behov.