Herold

Her finnes ikke håp for trær og jord gir ingen grøde.(Nordahl Griegs dikt «Sang til Vardø»)

Bjørn Danielsen i Tromsøreiser et svært seriøst og altfor ofte oversett samfunnsproblem: Astma og allergier koster det norske samfunnet enorme summer i form av store helseplager og tapt arbeidskraft. Hver eneste vår og sommer mister Norge store arbeidsressurser til pollenallergi. Likevel omtales sykdommen fortsatt ofte som en bagatell – noe man «bare må leve med», gjerne akkompagnert av et overbærende råd om å kjøpe en ekstra pakke med Zyrtec på apoteket.

Pollenallergi er ikke bare «litt rennende øyne»

Men regnestykket for denne årlige nysingen er alt annet enn en bagatell. En rapport utarbeidet av Oslo Economics i samarbeid med Norges Astma- og Allergiforbund (NAAF) viser at pollenallergi koster det norske samfunnet svimlende 11,3 milliarder kroner årlig. Det er ikke medisinene som koster, det er den massive reduksjonen i produktivitet. Vi snakker om uker med hjernetåke, dårlig søvn, utmattelse, konsentrasjonsvansker og et regelrett tap av livskvalitet midt i den fineste tiden av året.

For de hardest rammede er ikke våren en tid for utepils og fuglekvitter. Det er en fire måneder lang unntakstilstand i konstant, medisinsk bakrus, der verken vanlige allergimedisiner, vaksinering eller nyere biologiske behandlinger biter.

Alternativet for disse pasientene er en dyster sjekkliste: Lange sykemeldinger, tunge kortisonkurer som sliter på kroppen, og redusert funksjonsevne over store deler av arbeidsåret. For mennesker i krevende yrker har dette enorme konsekvenser – ikke bare for den enkelte, men også for arbeidsplassen og AS Norge.

Det mest effektivetiltaket for denne gruppen er et radikalt miljøskifte. Mange opplever en nærmest mirakuløs symptomlette ved å oppholde seg i områder med lav pollenbelastning. Slik tenker vi allerede når staten finansierer offisielle behandlingsreiser til utlandet for pasienter med revmatisme eller alvorlig psoriasis. De sendes til Syden for å holde seg friske og i jobb.

Så hvorfor ikke tenke samfunnsøkonomisk lønnsomhet for alvorlige allergikere også? Men vi trenger ikke sende dem til en solseng i Spania. Dette handler ikke om «ferie i solen». Det handler om funksjon og helse.

Derfor bør vi diskutere det mest opplagte, helsebringende og distriktspolitiske tiltaket i moderne tid: Send de hardest rammede allergikerne på klimabehandling til Vardø.

I Vardø er det som kjent ingen trær. Det er ingen pollenproduserende bjørkeskog som står og lurer rundt hushjørnene. Byen byr på den mest effektive, naturlige renselsen av luftveiene man overhodet kan oppdrive på denne planeten. Barentshavets nådeløse stormer og den arktiske sjøluften blåser bihulene rene på sekunder.

Som utflyttet klimaflyktning fra akkurat disse traktene, vet jeg utmerket godt hva jeg snakker om. Jeg fikk til slutt nok av Øst-Finnmarks nådeløse vinterstormer og emigrerte til mildere strøk. Det betød riktignok at jeg måtte ta allergien og pollenkostnadene med på kjøpet som en akseptabel leiepris for å slippe unna stormen – Vårherres Straffedom. Men for dem som sitter fastlåst i Sør-Norges tette bjørketåke og sykemeldingsstatistikk, vil en vårsesong i Vardø være den ultimate medisinen.

Tenk hva vikunne slått i hjel av fluer i ett smekk her: Vi fyller opp hoteller og gjestehus i Distrikts-Norge i en ellers rolig sesong, vi får desperate arbeidstakere ut av sykemeldingskøen og tilbake i digital jobb uten hjernetåke, og vi sparer samfunnet for milliarder av kroner.

Det er på tideat vi slutter å se på pollenallergi som en sytete luksusdiagnose. Når regningen runder elleve milliarder, må vi tørre å tenke nytt. Hvis staten kan sponse varmeopphold for stive ledd, kan de sponse et arktisk pollen-asyl i Vardø for tette neser. Det vil være god medisin – og fantastisk samfunnsøkonomi.