Herold

Før sommeren vedtar Stortinget ny motorferdselslov. En lov som treffer innerst i margen av Finnmarks-sjela.

Lovforslaget har utløst en høybetent, sår debatt med steile fronter og dype, eksistensielle spørsmål om hvem vi er og hvem som eier retten til livsformen vår. Det tragiske er at skytset rettes mellom grupper som i utgangspunktet deler nøyaktig samme mål; å bruke, men samtidig ta vare på naturen vår på best mulig måte.

Bak sinnet ligger en kjent, nedarvet og historisk betinget mistillit til Staten.

I praksis fungerer den som et evigvarende traume og en ryggmargsrefleks. Gjennom generasjoner har finnmarkingene lært at når det sørfra snakkes om samordning, bærekraft eller nasjonale mål, betyr det i realiteten overstyring, tap av lokale rettigheter og en dyp mangel på respekt for den kunnskapen som sitter i fingrene på folk som faktisk bor her.

Det handler om fornorskningshistorie, om følelsen av å bli redusert til statister i eget liv. Når Staten nå kommer med en ny lov, leser finnmarkingen automatisk mellom linjene. Man leter etter fellen. Og i dette lovforslaget er fellen at Staten ikke stoler på oss. De tror at hvis kommunene får bestemme selv, så blir Finnmarksvidda umiddelbart asfaltert og omgjort til et lovløst motorsport-eldorado. Denne ovenfra-og-ned-holdningen provoserer voldsomt, fordi den stempler en hel befolkning som uansvarlig.

Historien har en tendens til å gjenta seg, det samme har historiens følelser.

For fastboende samer er høsting av utmarka ikke en fritidshobby, men en sentral del av den samiske kulturen og husholdningen. Til nå har dagens regelverk vært for strengt og byråkratisk, hvor mange har måttet søke om dispensasjon år etter år for å gjøre det besteforeldrene gjorde fritt.

Intensjonen om mindre byråkrati hilses derfor velkommen. Men lovforslaget har en farlig blindsone. Det skaper en dyp splid internt ved at enkelte grupper opplever at det legges opp til et første- og andrerangs borgerskap blant samer. Det er en hån mot den fastboende samiske kulturen som Stortinget ikke bare kan ignorere.

Samtidig er frykten for det lokale selvstyret høyst reell, og den deles av både fastboende og reindriftsutøvere.

Vi ser alle at presset på utmarka øker drastisk. Hyttefelt, vindkraft og gruver spiser opp arealene bit for bit. Hvis paranoide lokalpolitikere får for frie tøyler, er frykten at de vil knele for kommersielle reiselivsaktører og pengesterke hytteeiere. Åpnes det for massive snøskuterløyper for å tiltrekke seg turister, fordriver det viltet og raserer de lokale høstingsområdene.

Her har staten en grunnlovsfestet plikt til å sikre samisk kultur. De må fungere som en nødbrems så ikke et tilfeldig flertall i et kommunestyre stemmer ned urgamle kulturinteresser.

Men i Finnmark er naturen mer enn urfolksrettigheter. Du trenger ikke være same for å ha foreldre og besteforeldre som har brukt utmarka som spiskammers og en naturlig del av livet. Disse interessene blir nå skviset fra to kanter.

Motorsport- og snøskuterorganisasjonene tordner mot loven, og de har gode poenger. Krav om full reguleringsplan og konsekvensutredning for nye løyper over stusslige 500 meter oser av mistillit og statlig overstyring. Det regjeringen liksom ga med den ene hånden i form av lokalt selvstyre, napper de effektivt tilbake med den andre.

Argumentet fra skuterfolket er logisk. Trygge, kommunalt regulerte løypenett kanaliserer trafikken bort fra sårbar natur. Særlig i Finnmark, der avstandene er enorme og vinteren lang, er skuteren et nyttekjøretøy for å hente ved eller komme seg til hytta.

Trer staten for strenge restriksjoner nedover hodene på folk, risikerer de bare økning i ulovlig kjøring. Folk vil uansett ut på tur.

På den andre sidenstår Naturvernforbundet, Sabima og DNT, som med rette advarer mot støy og tap av de siste urørte områdene. De har helt rett i at motorferdsel ikke er en del av den tradisjonelle allemannsretten.

Når Stortingets energi- og miljøkomité i disse dager sluttbehandler regjeringens forslag sammen med alle innspill fra naturvern- og friluftsinteresser på den ene siden og distrikts-, nærings- og rekreasjonsinteresser på den andre, må de først og fremst sile ut fellesnevneren: Naturen.

Uten å sette naturen først og fremst, uten å sikre at naturen blir ivaretatt for framtidige generasjoner, har både politikere og folket i Finnmark sviktet.

Så får diskusjonen stå om hvem som skal bli vist den ærefulle tillit å ta vare på den.

Helle Østvik, bio