Herold

"Ingen kommer undan politiken" sang Marie Bergmann på 1970-tallet, en setning som også ble et slags feministisk kamprop; alt er politisk, også det private. Heller ikke i dag synes det mulig å komme unna politikken. Ikke minst gjelder det innenfor kulturfeltet, der utøvere ikke bedømmes ut fra hva de produserer, men hvem de er og hvor de kommer fra.

Dette er for så vidt ikke noe nytt; 1970-tallet er eksempel på en annen tidsalder der kunsten og kulturen var dypt politisert. Kunstnernes oppgave var ikke primært å skape kunst men å bidra til kvinnekamp, miljøkamp, EF-kamp og internasjonal solidaritet med motstand mot Vietnamkrigen som et tidlig fokus.

Om bøker på reise og forskjeller i Bibliotek-Norge

1970-tallet var også tiåret der kunstnerne kjempet fram nye statlige støtteordninger som garantiinntekter og offentlige innkjøp av kunst. Dette var i stor grad basert på ideen om at kunst har en egenverdi for et et samfunn. I det spriket har kulturfeltet utviklet seg siden; kunst for kunstens skyld, eller kunst for politikkens skyld.

Litt av begge deler har det blitt, men lenge dominerte forestillingen om at et kunstverk skulle forstås ut fra sin egenverdi, uavhengig av hvem kunstneren bak var. Det er bakgrunnen for at Hamarøy kunne få et eget senter for nazisten og landsforræderen Knut Hamsuns litteratur; verk og opphavsmann skal ses adskilt.

Slik er det ikke lenger. I fjor krevde norske kunstnere boikott av Nasjonalmuseets utstilling av verket «Sørgeteppe» av den israelske kunstneren Noa Eshkol. Teppet ble laget av Eshkol i 1974 som et minnesmerke over en massakre der palestinske terrorister drepte 28 mennesker, 22 av dem barn.

På tide å slå tilbake mot rovdyrenes algoritmer

Utstillingen av teppet ble beskrevet som en legitimering av Israels krigføring på Gaza. At det var del av en utstilling viet politisk kunst der også andre verker inngikk hjalp ikke. Ei heller at Eshkol selv døde i 2007 og aldri ga uttrykk for noen politiske meninger. Alene det at Eshkol var israeler rettferdiggjorde en boikott.

Forrige helg var israelsk kultur igjen i sentrum for et krav om boikott. Da gikk den internasjonale finalen i Melodi Grand Prix av stabelen, med Israel som deltager. Det hadde på forhånd fått fem land til å trekke seg fra konkurransen og det ble protestert mot Israels deltagelse både i salen og utenfor.

Bildet er likevel ikke entydig. For noen uker siden ble en kulturell boikott opphevet. Da tillot nemlig ledelsen ved Venezia-biennalen russisk deltagelse igjen for første gang siden fullskalainvasjonen av Ukraina. Biennalen er en av Europas mest prestisjetunge kunstutstillinger og vedtaket er blitt kritisert av både EU og den italienske regjering.

Når USA stenger grensene, må Bodø ta over

Biennalens leder ⁠Pietrangelo Buttafuoco forsvarte vedtaket på en pressekonferanse ved å si at "den moderne verden, som ble skapt av den franske revolusjon, opplysningstiden og sekularismen, har tippet over til sin motsats: et laboratorium for intoleranse og krav om sensur, nedstengning og utestengelse".

Buttafuocos forsøk på å av-politisere biennalen kan neppe sies å ha vært en suksess. Det har vært store protester utenfor mot Israels deltagelse, Qatars paviljong kalles hvitvasking av et diktatur, Iran har trukket seg, USAs paviljong latterliggjøres og biennalens jury har trukket seg i protest. Heller ikke Venezia kommer altså undan politiken.

Det er lett å forstå ønsket om boikott, selv om de fleste boikotter historisk sett har vist seg å være svært lite effektive. Det gir oss en følelse av at også vi bidrar. Selv "boikottet" jeg VM i Qatar i 2022 ved å ikke se eneste kamp på tv. Det hadde knapt noen effekt på ørkendiktaturet, men de føltes godt.

Bodø 2024 viser hvor farlig det er å kun se på kultur som en utgift

Alt tyder på at om en boikott faktisk skal ha effekt må den være massiv. Slutter mange nok å se sport på tv vil det vil kunne tvinge fram endring, for det er tv-inntektene som i økende grad finansierer store mesterskap. Men det krever så mange deltagere i boikotten at det er helt utopisk.

Dermed står vi igjen med boikotter organisert av land og/eller mektige organisasjoner. De tunge, økonomiske sanksjonene mot Russland ser nå ut til å begynne å virke, men det er langt fra sikkert at de får slutt på krigen. Boikott utenfra har nemlig også en tendens til å samle et lands befolkning innad rundt egen ledelse.

Det er også en stor forskjell på å boikotte et land og enkeltindivider fra dette landet. Ikke minst når det er snakk om kulturelle boikotter. Noam Bettan var Israels offisielle representant i Wien, ble brukt av landet i dets propaganda og ble boikottet av den grunn. Boikotten av avdøde Noa Eshkol framstår mye mer tvilsom, ja, den virker antakelig mot sin hensikt.

Ikke la vår markering bli en del av Putins krig

Kunstnere og akademikere er ofte blant et lands ledende opposisjonelle. For eksempel ble del av protestene mot Russland i Venezia ledet av Pussy Riot, en russisk punkgruppe. En generell kulturell boikott av Russland vil likevel måtte omfavne dem også, fordi de er russiske og representeres russisk kultur.

Jeg har alltid argumentert for at man må skille mellom en kunstner og hens verk. Ikke minst gjelder dette avdøde kunstnere. Hadde Knut Hamsun vært i live og argumentert for nazisme ville det vært umulig å bygge et senter for hans kunst. Og hadde Noa Eshkol kunstverk vært en hyllest til Israels krig på Gaza ville en boikott vært lett å forsvare.

Et farvel til karikaturene er et farvel til demokratiet

Det er langt mer komplisert med generelle boikotter av land og alle dets kunstnere. Både prinsipielt og fordi det neppe har noen effekt. Originalen til "Ingen kommer undan politiken" er kanadiske "Complainte pour Ste. Catherine". Dens tilsvarende tekstlinje gir et noe mer pessimistisk bilde av effekten av å blande kunst og politikk:Vi har holdt på med politikk lengeTjue år med krig mot mygg.