Herold

Forslaget om å bruke Håmmålfjell og Sålekinna som erstatningsbeite for tamrein burde få varsellampene til å blinke – ikke bare litt, men kraftig.

For hva er det vi egentlig er vitne til?

Ikke en løsning, men en klassisk norsk øvelse: Vi flytter problemet fra ett område til et annet, og håper at det blir mindre synlig underveis.

Fakta er at villreinen i Norge allerede er under press. Leveområdene bygges ned bit for bit, og det er nettopp denne fragmenteringen som er hovedtrusselen. Likevel vurderes det nå å slippe til tusenvis av tamrein i nye fjellområder – områder som til nå har hatt sin verdi nettopp fordi de ikke er belastet.

Og nettopp dette er kjernen i saken:

Håmmålfjell og Sålekinna er ikke et «ledig areal».

Det er et område med en særegen og sårbar biotop – nettopp fordi det ikke har vært brukt til tamreindrift i nyere tid.

Dette er et område som grunneiere gjennom generasjoner har brukt til jakt, fiske og tradisjonell utmarksbruk. Et område som har vært så lite påvirket at det tidligere er brukt som referanse for å forstå hva slags inngrep tamreindrift faktisk representerer.

Det burde gi ettertanke.

For når et område går fra å være referanseområde til å bli belastet område, mister vi ikke bare natur – vi mister kunnskap.

Det som derimot er lett å se, er at reindrifta selv jobber aktivt og målrettet for å komme inn i nye områder. Presset for å etablere erstatningsbeiter er betydelig – og forståelig sett fra næringens ståsted. Men det gjør det desto viktigere at myndighetene ikke lar seg presse til å åpne nye områder uten å ta konsekvensene fullt ut inn over seg.

For dette er ikke en midlertidig løsning.

Vi vet hvordan dette ender: Når et område først tas i bruk, er det svært vanskelig å gå tilbake. Midlertidige ordninger i norsk naturforvaltning har en lei tendens til å bli permanente.

Historien burde også gi oss en advarsel. I flere områder har villrein forsvunnet samtidig som tamreindrift har tatt over. Det betyr ikke at det samme automatisk skjer igjen – men det betyr at vi burde være langt mer forsiktige enn det som nå legges opp til. Føre var er et rettsprinsipp!

Dette handler ikke om å være imot reindrift.

Det handler om å være for en kunnskapsbasert og konsekvent forvaltning.

Så spørsmålet er egentlig ganske enkelt:

Skal vi fortsette å løse problemer ved å flytte dem videre – eller skal vi begynne å sette grenser?

Håmmålfjell og Sålekinna bør ikke åpnes som erstatningsbeite.

Ikke fordi problemet på Fosen har oppstått – men fordi løsningen som foreslås er feil!