David R. Banos svarer Kjetil Rolness.

Lenge leve de akademiske bekymringsbrevene!

Et «letter of concern» er ikke utpressing eller kansellering.

David R. Bamos er førsteamanuensis i statistikk og sannsynlighetsteori ved Universitetet i Oslo.

1. mai publiserte Aftenposten en kommentar der jeg ble beskyldt for blant annet moralsk utpressing, kansellering og å drive kampanje mot finske forskere.

Bakgrunnen var et akademisk bekymringsbrev («letter of concern») jeg og 48 andre har sendt til det vitenskapelige tidsskriftet Acta Paediatrica, der vi uttrykte alvorlig bekymring over en nylig publisert finsk studie om transpersoner.

Et «letter of concern» er ikke utpressing eller kansellering. Det er en legitim akademisk reaksjon på alvorlige metodologiske og etiske svakheter.

Det faglige innholdet i brevet ble ikke omtalt. Aftenposten lot meg heller ikke imøtegå beskyldningene i forkant av publiseringen.

Å gå sammen om å ytre bekymring er ryddig

At flere går sammen om å kritisere publisert forskning, kan ofte gi en ryddigere debatt enn om de sender hvert sitt brev.

33 forskere sendte nylig et bekymringsbrev til redaktøren i tidsskriftet Ecological Indicators om en studie av telling av ville finker med bruk av levende lokkefugler.

The Lancet trakk en studie om hydroksyklorokin etter et åpent brev signert av over 100 forskere med alvorlige bekymringer om publikasjonen – med bistand fra en professor i statistikk.

Et åpent brev til Psychological Medicine krevde tilbaketrekking av en artikkel om «recovery» ved ME. Dette ble publisert med 101 underskrifter fra forskere, organisasjoner og ME-miljøer.

Faktisk er slike bekymringsbrev en så vesentlig del av vitenskapelig debatt – en forutsetning for vitenskapelige framskritt – at den internasjonale komiteen for publiseringsetikk (COPE) har utviklet egne retningslinjer for hvordan redaktøren skal håndtere slike brev.

Metode og formidling

Vår etiske bekymring handler om både fag og forskningsintegritet: pålitelighet, ærlighet, respekt og ansvar. All forskning bygger på avgrensninger og forenklinger.

Problemet oppstår når vilkårlige mål og språk brukes til å trekke sterke konklusjoner om en utsatt gruppe, særlig når bedre variabler og data er tilgjengelige. Da kan resultatet bli en misvisende fortelling, slik vi har sett med denne studien.

Vi er heller ikke de eneste som har sendt bekymringsbrev om den finske studien: To andre slike er allerede publisert i Acta Paediatrica.

I et brev jeg og fem andre sendte i fjor til et annet tidsskrift, tok vi opp bekymringer rundt forskning på transpersoner ved Oslo universitetssykehus og Folkehelseinstituttet. Det har ført til at de i tre omganger er felt for å ha utsatt over tusen barn og unge for ulovlig og uetisk forskning. Saken er under ny gransking og avgjøres om noen dager endelig av en nasjonal etikk-komité og et redelighetsutvalg.

Lenge leve bekymringsbrevene! Ikke fordi de alltid har rett, men fordi vitenskapen trenger rom for faglige ytringer og saklig debatt, spesielt der forskningen får konsekvenser for mennesker som allerede betaler en høy pris for andres ord.