VOL – også kjent som Vesterålen Online og vol.no – holder til på Sortland og er en regionavis som dekker kommunene Andøy, Bø, Hadsel, Sortland og Øksnes.

«Ettåringer i barnehage – mellom nærvær og prestasjon»

Du leser nå en meningsartikkel. Den uttrykker skribentens mening.

Som familieterapeut tenker jeg det er verdt å stoppe opp og reflektere rundt hvordan barn og unge vokser opp i dag. Oppvekstsvilkårene har endret seg mye på relativt kort tid, og kanskje er det på tide å stille noen spørsmål uten at det automatisk tolkes som kritikk av enkeltforeldre eller barnehager.

En hverdag med økende tempo for både barn og voksne

Vi vet at stadig flere barn og unge strever med psykisk uhelse, ensomhet, lav selvfølelse og utenforskap. Samtidig har hverdagen til familier blitt mer hektisk. Barn begynner tidligere i barnehage, og foreldre er i full jobb og skal prestere på flere arenaer samtidig.

Midt i dette må vi tørre å spørre:

• Ser jeg barnet mitt?
• Er jeg mentalt og emosjonelt til stede?
• Vet jeg egentlig hvordan barnet mitt opplever hverdagen sin?
• Vet jeg hvordan barnet mitt opplever meg som forelder og vil vi svare det samme?

Dette handler ikke om skyld. De fleste foreldre gjør så godt de kan. Men mange lever i et tempo som gjør både barn og voksne slitne.

De minste barna og systemene rundt dem

Forskning viser ikke at barnehage i seg selv er skadelig. Samtidig viser utviklingspsykologi at ettårsalderen er en sårbar fase der trygg tilknytning, stabile voksne og emosjonell tilgjengelighet er avgjørende.

Mange barnehager opplever bemanningsutfordringer, høyt sykefravær og høyt arbeidspress. Selv med stor innsats fra ansatte kan dette påvirke ro, tilstedeværelse og kvalitet i relasjonene til de minste barna.

Det er ikke enkeltfaktorer som avgjør barns utvikling, men summen av systemene rundt dem. Isolert sett er ikke barnehagestart problemet – det er helheten den inngår i.

Bomullsbarn og curlingforeldre

Begrepene «curlingforeldre» og «bomullsbarn» har blitt en del av språkbruken i oppvekstdebatten. De uttrykker en bekymring for at barn skjermes for motgang og ikke utvikler robusthet.

Samtidig blir slike begreper ofte for enkle forklaringer på komplekse forhold. De sier noe om en reell spenning i tiden – mellom beskyttelse og mestring – men kan også føre til at ansvar plasseres ensidig hos foreldre.

I media kan vi lese at mange ansatte i barnehage og skole beskriver økt uro, grensesprenging og utfordrende atferd hos enkelte barn. Noen opplever mindre voksenautoritet og flere reaksjoner som tidligere var sjeldnere.

Dette betyr ikke at barn er dårligere oppdratt. Atferd oppstår sjelden isolert. Den formes av relasjoner, stress, reguleringsstøtte, skjermbruk, tempo og livsbetingelser.

En kultur med høyt press

Også mange barn og unge som rapporterer om ensomhet og psykisk uhelse lever tilsynelatende “gode” og aktive liv. De er mye sammen med foreldre, har venner, deltar i fritidsaktiviteter og kommer fra ressurssterke hjem. Likevel beskriver mange en opplevelse av ensomhet, tomhet eller manglende tilhørighet.

Kanskje peker dette mot noe mer enn bare mengden aktivitet, ressurser eller mennesker rundt barnet. Kanskje handler noe av dette også om kvaliteten i kontakten og opplevelsen av å bli følelsesmessig sett, forstått og møtt.

For det er fullt mulig å være omgitt av mennesker og samtidig føle seg alene.

Kan noe av ensomheten vi ser hos barn og unge i dag også handle om mangel på emosjonell tilgjengelighet – voksne som er fysisk til stede, men slitne, stresset eller mentalt frakoblet? Ikke fordi de ikke elsker barna sine, men fordi tempoet og belastningene i hverdagen over tid påvirker kvaliteten i kontakten.

Når begreper som “syk kultur” dukker opp, kan de kanskje forstås som et uttrykk for en opplevelse av høyt tempo, økende krav og mindre rom for nærvær, relasjon og emosjonell ro – både for barn og voksne.

Det er kanskje slike spørsmål vi må tørre å utforske mer åpent dersom vi virkelig ønsker å forstå utviklingen vi ser.

Hva betyr egentlig tilstedeværelse?

Tilstedeværelse handler om mer enn fysisk nærvær. Barn trenger voksne som er mentalt og emosjonelt tilgjengelige – som ser, tåler og forstår dem.

Fysisk tilstedeværelse uten kontakt kan over tid bli utilstrekkelig. Det er kvaliteten i relasjonen som bygger trygghet, ikke bare logistisk omsorg.

Jeg er redd vi noen ganger overvurderer fysisk tilstedeværelse og undervurderer emosjonell kontakt og ro.

Dersom foreldre over tid lever med høyt stress og lite overskudd, blir det vanskeligere å være emosjonelt tilgjengelige. Det krever regulering, nærvær og kapasitet – noe mange kan ha for lite av i en hektisk hverdag.

Samtidig vet vi at slitne barn ofte også blir vanskeligere å nå i samspill. De kan reagere med uro, avvisning eller tilbaketrekning – og dermed øke avstanden i relasjonen, nettopp når kontakt er viktigst.

Systemperspektivet

Barns utfordringer må forstås systemisk: hjem, barnehage, skole, relasjoner og samfunnsbetingelser. I familieterapi er dette et grunnleggende perspektiv i møte med både barn og voksne.

Barneoppdragelse er først og fremst foreldrenes ansvar. Samtidig er barnehage og skole viktige medspillere i barns utvikling, all den tid mange barn tilbringer store deler av sin våkne tid der fra tidlig alder.

Da blir kvaliteten på relasjoner, bemanning, stabilitet og emosjonell tilgjengelighet i disse systemene avgjørende. Ikke fordi foreldre erstattes, men fordi barn utvikles i samspill med alle sine nære relasjoner.

Vi må derfor være forsiktige med å forklare barns vansker med individuelle årsaker alene. Systemene rundt barnet må også forstås og styrkes.

I tråd med ny veileder*psykisk helsearbeid for barn og unge i kommunene*handler dette nettopp om å forstå barn i konteksten de lever i, styrke systemene rundt dem og arbeide mer forebyggende og helhetlig.

Krav til foreldre i dag

Foreldre forventes i dag å være både fullt til stede omsorgspersoner og samtidig prestere i arbeidsliv og samfunn. Mange beskriver en vedvarende opplevelse av utilstrekkelighet.

Samtidig uttrykker mange foreldre – særlig mødre – et ønske om mer tid med barna. Dette peker på et gap mellom ønsket nærvær og strukturelle rammer.

Selv om tidligere generasjoner kvinner har kjempet fram viktige rettigheter og muligheter gjennom likestillingskampen, må vi samtidig tåle at noen familier – og noen mødre – ønsker mer tid med barna mens de er små, uten å bli møtt med latterliggjøring eller beskyldninger om å ville “sende kvinner tilbake til kjøkkenbenken”.

Likestilling bør også handle om reell frihet til å velge ulike liv i ulike livsfaser.

Debatten om dette preges ofte av sterke reaksjoner. Det som står på spill er ikke bare politikk, men verdikonflikter om hva et godt liv og god barndom er.

Emosjonell tilgjengelighet og klinisk erfaring

I terapi har jeg møtt mange voksne som strever med relasjoner, selvfølelse og regulering. Mange beskriver en grunnleggende følelse av ikke å være sett eller forstått.

Min refleksjon etter mange menneskemøter er at det tydelig viser hvor sårbare vi mennesker er når grunnleggende behov for å bli sett ikke blir ivaretatt. Det er ikke noe “ekstra” i menneskelig utvikling, men et grunnleggende psykologisk behov som påvirker selvfølelse, relasjoner, regulering og opplevelsen av trygghet – både hos barn og voksne.

Når vi går dypere, handler dette ofte om det som manglet i oppveksten: emosjonell tilgjengelighet.

Det betyr ikke nødvendigvis mangel på omsorg, men mangel på følelsesmessig kontakt – å bli møtt, forstått og regulert i relasjon.

Emosjonell tilgjengelighet handler ikke om perfeksjon, men om kontakt, nysgjerrighet, tåleevne og reparasjon etter brudd. For barn er trygghet erfaringen av at kontakt kan gjenopprettes.

Emosjonell trygghet er et grunnleggende behov for både barn og voksne. Barnets hjerneutvikling er helt avhengig av trygghet, stabile relasjoner og regulerende voksne for å utvikle en robust og velfungerende hjerne.

Mobilbruk og frakoblede foreldre

Et annet aspekt vi sjelden løfter, er mobilbruk og fragmentert oppmerksomhet i familielivet.

Mange foreldre er fysisk til stede, men mentalt delvis frakoblet gjennom skjermer, varsler og konstant informasjonsflyt.

For barn kan små, gjentatte brudd i kontakt påvirke opplevelsen av å bli sett og regulert. Over tid handler dette om kvaliteten i oppmerksomheten, ikke bare tiden sammen.

Å løfte blikket – og se helheten

Kanskje handler ikke dette først og fremst om ettåringer i barnehage, enkeltforeldre eller enkeltinstitusjoner, men om summen av hvordan vi lever livene våre i dag.

Barn vokser ikke opp i et vakuum, men i et samspill mellom relasjoner, tempo, teknologi, forventninger og samfunnsstrukturer.

Det betyr ikke at ansvar forsvinner, men at det må forstås helhetlig. Når vi reduserer komplekse utviklingstrekk til individuelle forklaringer, mister vi ofte det som faktisk påvirker barns oppvekst over tid.

Å løfte blikket handler derfor ikke om å plassere skyld, men om å forstå mer presist hva som står på spill – slik at vi kan møte barn, foreldre og fagpersoner med mindre skyld og mer treffsikker forståelse.

Hilde Gunn Vaseli

Familieterapeut