Marker er i ferd med å bli solgt til vindkraftindustrien
Plus
Det som nå skjer i Marker kommune, burde få langt flere til å reagere. Et utenlandskeid kraftselskap ønsker å industrialisere store naturområder i kommunen med opptil 35 vindturbiner på 270 meter, tusenvis av solcellepaneler, enorme anleggsveier, kraftlinjer og massive naturinngrep. Likevel forsøker Vindr å framstille prosjektet som grønt, bærekraftig og nærmest samfunnsnyttig. Det begynner å ligne propaganda.
For la oss være ærlige: Dette handler først og fremst om penger. Vindr beskriver seg selv som et norsk fornybarselskap, men selskapet er eid av det franske investeringsmiljøet InfraVia, som spesialiserer seg på investeringer og avkastning. Dette er ikke veldedighet. Dette er business. Og det er Marker som skal betale prisen.
Vindr ønsker å bygge vindturbiner som vil bli blant de høyeste i hele Norge. 270 meter høye monstermaster skal rage over skoger, innsjøer og kulturlandskap i kommunen. Likevel forsøker selskapet å bagatellisere konsekvensene. Vindkraft betyr ikke bare vindturbiner. Det betyr sprengning av fjell. Kilometervis med brede anleggsveier. Store kraftgater gjennom skogen. Massive betongfundamenter. Støy døgnet rundt. Skyggekast. Blinkende hinderlys natt etter natt. Mikroplast fra slitasje på turbinbladene. Og irreversible inngrep i natur som har brukt tusenvis av år på å utvikle seg. Likevel kalles dette grønn energi. Det er absurd.
Marker er ikke et tomt område på et kart som kan ofres fordi investorer ønsker avkastning. Marker består av store sammenhengende naturområder, skoger, myr, innsjøer, stillhet og biologisk mangfold. Dette er områder folk bruker til jakt, fiske, friluftsliv og rekreasjon. Likevel behandles naturen som et råstofflager kraftbransjen kan industrialisere dersom profitten er høy nok.
Det mest oppsiktsvekkende er hvordan Vindr forsøker å påvirke både politikere og opinionen før prosjektet i det hele tatt er ordentlig behandlet politisk. Spørreundersøkelser med ledende spørsmål. Glansede kampanjer. Leserinnlegg. Direkte kontakt med politikere. Lukkede møter. Løfter om inntekter og økonomiske gevinster. Det begynner å ligne et PR-prosjekt mer enn en åpen demokratisk prosess. Samtidig forsøker selskapet å framstille motstandere som bakstreverske eller negative til utvikling. Men dette handler ikke om å være mot utvikling. Det handler om å være mot ødeleggelse av natur.
I et leserinnlegg fra Folkehelseutvalget i Motvind Norge Østfold blir det også dokumentert hvordan Vindr gir upresise og misvisende svar om helse, støy, mikroplast og verditap. Det burde bekymre alle. For sannheten er at ingen egentlig vet hvilke helsekonsekvenser 270 meter høye vindturbiner kan få for mennesker som må leve tett på dem i flere tiår framover. Selv Helsedirektoratet har påpekt at det ikke finnes anerkjent metodikk for slike helseutredninger. Likevel oppfører kraftbransjen seg som om alt er uproblematisk.
Det samme gjelder støy. Vindkraftstøy måles ofte som årsgjennomsnitt, noe som skjuler hvor belastende støyen faktisk kan være når turbinene går for fullt. Konstant lavfrekvent dur, vibrasjoner og blinkende lys blir bagatellisert. Det hjelper lite at det er stille når det ikke blåser.
Og så kommer det kanskje mest absurde av alt: Dette skjer samtidig som Østfold fylkeskommune i sine regionale planer slår fast at naturkrisen og tap av biologisk mangfold er blant vår tids største utfordringer, og at naturforbruket må reduseres. Hvordan kan løsningen da være å bygge ned enda mer natur? Det henger ikke sammen.
Store myrområder i Marker fungerer dessuten som naturlige karbonlagre. Når myr graves opp og ødelegges, frigjøres store mengder CO₂. Skog som binder karbon, fjernes permanent. Fugler og flaggermus risikerer å bli drept av rotorbladene. Dyreliv presses bort. Likevel kalles dette bærekraft. Det begynner å ligne grønnvasking i industriell skala.
Og hvorfor skjer dette egentlig? Norge har allerede enorme mengder vannkraft og er blant verdens mest elektrifiserte land. Samtidig eksporteres store mengder strøm til Tyskland og Storbritannia gjennom utenlandskablene, mens norske husholdninger og bedrifter får høyere strømpriser. Skal vi virkelig rasere naturen i Marker for å produsere enda mer strøm til europeiske markeder?
Det grønne skiftet begynner etter hvert å ligne et gigantisk industriprosjekt hvor distrikter og naturområder ofres for kraftbransjen, eksportkabler og symbolpolitikk. Noen naturområder må være hellige. Marker burde være et slikt område. Hvis dagens politikere ikke setter foten ned nå, vil kommende generasjoner spørre hvordan man kunne være så kortsiktig at man lot kraftbransjen industrialisere noe av det vakreste Østfold hadde – i naturens navn. Og de vil ha all grunn til å være rasende.