Herold

Det er noe alvorlig galt når folk i et av verdens rikeste land må stå i butikken og lure på om de har råd til vanlige matvarer.

Brød, melk, ost, kjøttdeig, frukt og grønnsaker burde ikke føles som luksus. Likevel har kassalappen blitt et sjokk for altfor mange.

Ja, maten er for dyr i Norge. Det holder ikke lenger at dagligvarebransjen skylder på krig, strøm, renter, transport og lønnsvekst hver gang prisene går opp. Alt dette spiller en rolle, men det forklarer ikke hvorfor kundene presses mens de store aktørene fortsatt tjener enorme summer.

Velge bort varer

Blant oss som er pensjonister, diskuteres dette daglig. Vi merker det hver gang vi handler. Mange må redusere kraftig på forbruket, velge bort varer vi tidligere kjøpte, og planlegge hver handletur nøye. Det er ikke verdig at mennesker som har jobbet et langt liv, skal telle kroner i matbutikken.

Norgesgruppen, Rema 1000 og Coop dominerer dagligvaremarkedet. Norgesgruppen står bak Kiwi, Meny, Spar og Joker. Coop eier Extra, Obs og Prix. Dette er kjeder med enorm makt over hva vi kjøper, hva varene koster og hva som får plass i hyllene. Når slike aktører går med milliardresultater, mens folk må snu på kronene, må alarmklokkene ringe.

Få aktører

Problemet er ikke bonden. Bonden får ofte skylden, men sitter ikke med den største makten. Problemet ligger i et marked der få aktører kontrollerer butikkene, grossistleddet, vareflyten, hylleplassen og stadig flere egne merkevarer. Da blir konkurransen svak, og kundene får for liten makt.

Derfor må Norge kontrollere dagligvarekjedene strengere, slik Sverige har gjort med tydeligere undersøkelser av matprisene og hvor pengene blir av i verdikjeden. Vi trenger ikke flere høflige samtaler og runde bord. Vi trenger reelt innsyn. Hvor mye går til bonden? Hvor mye går til industrien? Hvor mye tar grossistene? Hvor mye sitter butikkjedene igjen med?

Mat er ikke luksus

Konkurransetilsynet må få sterkere makt. Det må bli enklere for nye aktører å slippe til. Innkjøpsmakt, egne merkevarer og kontroll over distribusjon må granskes hardere. Når de største kjedene både eier veien inn til butikken og bestemmer hylleplassen, er det kundene som taper.

Vi skal ha bønder i Norge, og vi skal ha beredskap. Men norsk matberedskap kan ikke brukes som skjold for at dagligvaregigantene skal slippe kritiske spørsmål.

Mat er ikke luksus. Mat er en nødvendighet. Når folk flest får dårligere råd, mens de store kjedene fortsatt leverer milliardresultater, er det ikke kundene som må skjerpe seg. Da er det systemet som må kontrolleres.

Sterkere kontroll

Nå må politikerne slutte å være redde for Norgesgruppen, Rema 1000 og Coop. Matprisene må ned, makten må fordeles bedre, og dagligvarekjedene må tåle sterkere kontroll.

Når vanlige folk ikke lenger har råd til vanlige varer, er det ikke bare et privat problem. Det er et politisk problem.